Blomstrende ferskentre: Historie, betydning og penselføring
Et minnesmerke i blomst
Van Gogh hadde forlatt Paris i februar 1888, slitt ned av to år blant impresjonistene og sulten etter et lys han forbandt med japanske trykk. Han ankom Arles og fant byen fortsatt kald, frukthagene nakne, og installerte seg i rom over en restaurant mens han ventet på våren.
I de samme ukene kom nyheter fra Nederland: Anton Mauve var død. Mauve, en ledende maler fra Haag-skolen, var gift med Van Goghs kusine Jet og hadde gitt ham hans første ordentlige undervisning i oljemaling tilbake i 1881, før de to mennene ble uvenner.
Van Gogh svarte på nyheten med et bilde snarere enn et brev. Han valgte et ungt ferskentre som nettopp brøt ut i blomst, og i det nedre venstre hjørnet av lerretet skrev han, med egen hånd, «Souvenir de Mauve, Vincent»; et minne, gitt i maling, til en mann som en gang hadde trodd på ham.
Å lese lerretet
Treet fyller mesteparten av rammen, stammen deler seg lavt og lener seg litt til venstre for midten før den åpner seg i en vifte av grener. Rosa og hvit blomst fyller de øvre to tredjedelene av lerretet, tykkere på høyre side hvor grenene strekker seg lengst ut i lyset.
Bak det er himmelen en blek, rastløs blå, brutt av løst strøkne hvite skyer som gjenspeiler formen på blomsten nedenfor. Van Gogh har holdt horisonten lav, en stripe av grønn og okergul mark som løper tilbake til en lav hagemur eller gjerde malt i strøk av gul og olivengrønn på høyre side.
Forgrunnen er bar dyrket jord, raket i korte diagonale strøk av okergul, rosa og blek grønn som vifter ut fra stammens base som sollys. Det er her, halvt skjult i det løse penselarbeidet, at dedikasjonen til Mauve sitter, lett å overse og tydelig ikke ment å dominere bildet.
Ett tre blant fjorten
Blomstrende ferskentre ble malt våren 1888, ett av rundt fjorten frukthagebilder Van Gogh laget i Arles i løpet av noen få korte uker. Blomstring venter ikke, og han arbeidet raskt, flyttet mellom trær og lerret etter hvert som hver sort kom i blomst etter tur.
Han skrev til sin bror Theo på den tiden og beskrev intensiteten i kampanjen, klar over at fersken-, aprikos- og pæreblomst bare ville vare i dager etter at de åpnet seg. Frukthagemaleriene, sett samlet, registrerer den ene komprimerte sesongen mer presist enn noen enkelt dato alene kunne.
Mesteparten av serien beskriver ganske enkelt blomsten Van Gogh så rundt seg. Dette lerretet er unntaket: det eneste frukthagebildet fra den våren som bærer en dedikasjon, noe som skiller det fra dets følgesvenner selv om det deler deres skala, palett og raske utførelse.
Hånden som malte det
Blomsten er bygget opp av korte, ladede strøk av rosa, hvitt og innslag av korallrødt, påført tett sammen slik at de enkelte klattene leses, fra normal betraktningsavstand, som en blomstermasse snarere enn som separate kronblader. På nært hold står malingen ut fra lerretet i rygger hvor penselen var tungt ladet.
Stammen og grenene er tegnet snarere enn modellert, mørke konturlinjer lagt over blek underliggende maling, en vane Van Gogh lånte fra de japanske tresnittene han samlet på. Blå og grågrønn skygge løper langs den ene siden av stammen, noe som gir den en følelse av rundhet uten noen reell gradering av tone.
Fargen er gjennomgående holdt høy og ren: blå mot rosa, grønn mot okergul, med nesten ingenting gjort grumsete eller grått. Det er en rask, selvsikker måte å male på, laget av noen som etter år med tegning hadde funnet ut nøyaktig hvor få merker en form faktisk trenger.
På en vegg, i skiftende lys
Med 59,5 ganger 73 centimeter er originalen et beskjedent, intimt objekt, nærmere i skala til et vindu enn til et veggmaleri. Størrelsen passer til en vegg som sees på nært hold, dag etter dag, snarere enn en som skimtes fra tvers over et rom.
Morgenlys trekker frem de kjølige blågrønne tonene i himmelen og skyggen; i lampelys om kvelden varmes de rosa og okergule tonene opp og kommer frem, og treet ser ut til å stå lenger ut fra bakgrunnen sin. Få malerier belønner den slags daglige oppmerksomhet like sjenerøst som et lerret bygget nesten utelukkende av strøk med rå farge.
Originalen Blomstrende ferskentre er i Kröller-Müller-museets eie. Det forblir en av de klareste bevarte dokumentasjonene av våren Van Gogh tilbrakte i Arles, en sesong som begynte i sorg og forvandlet seg, tre for tre, til noe av den mest direkte malingen i hans liv.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.