Blomstrende frukthage omkranset av sypresser: historien
Arles våren 1888
Vincent van Gogh hadde nådd Arles i februar samme år, slitt ned av to år i Paris og sulten etter et lys han forbandt med japanske trykk. I løpet av uker ga byen ham noe han ikke hadde forventet: en eksplosjon av blomster over frukthagene utenfor bymurene, som kom raskt og varte bare dager før mistralen eller et kraftig regnvær strippet grenene nakne.
Han arbeidet mot den klokken. Mellom slutten av mars og slutten av april 1888 malte han omtrent et dusin frukthagescener, og flyttet seg fra tre til tre og fra frukthage til frukthage etter hvert som de blomstret, og forsøkte å feste en årstid han visste ikke ville stå stille for ham.
Blomstrende frukthage, omgitt av sypresser, malt samme vår, hører til denne serien av bilder. Det er et beskjedent lerret, bare 40 x 32,5 centimeter, laget for å bæres ut og fullføres på stedet i stedet for å bygges opp sakte i et atelier.
En sti mellom blomster og skygge
En oppkjørt vei, oransje og fiolett i skyggen av sine egne furer, skjærer diagonalt over den nedre halvdelen av lerretet og trekker blikket rett inn i frukthagen. Ved siden av den løper en smal vanningskanal, den typen som brukes i hele Arles-landsbygda for å vanne frukttrær gjennom de tørre månedene.
Frukttrær står langs stien på begge sider, og blomstene deres er gjengitt i tette klaser av hvitt med innslag av krem og det svakeste rosa. Slanke rødbrune stammer holder de blomstrende kronene over en bunn av grønt og fiolettgrått gress, og et lavt gjerde av siv, den samme konstruksjonen av rør som brukes på gårder i hele Provence, løper langs høyre kant forbi en liten uthusbygning med okergult tak.
Bak frukthagen lukker en skjerm av sypresser mellomgrunnen, og deres mørkegrønne spir bryter horisonten i en ujevn rad. Over dem er himmelen en flat, lett krittaktig blågrønn, strøket i lange ubrutte strøk som stedvis lar lerretsveven være synlig.
Farge lagt raskt, før blomstene falt
Van Gogh bygde blomstene opp av korte, ladede berøringer av hvitt og blekgult, dabbet i stedet for blandet, slik at hver blomsterklase beholder sitt eget separate merke. Sett nært oppløses trærne til individuelle strøk; på avstand samler de seg igjen til tettheten av et tre i full blomst.
Stammene og grenene er tegnet i en mørkere, mer flytende linje, rødbrun mot det hvite, noe som gir trærne en seig struktur under all blomstringen. Denne kontrasten mellom rask, dabbet farge for blomstene og fastere tegnet linje for veden går igjen i hele frukthageserien og er et av de tydeligste tegnene på hvor raskt han arbeidet.
Sypressene er behandlet helt annerledes, i tettere, mer opprette strøk av nesten svartgrønt som på avstand nesten leses som en solid vegg. Der blomstene er brutt og lette, er sypressene tette og ubrutte, og bildet holder balansen i den forskjellen.
Sypress som motvekt
Van Gogh hadde allerede begynt å tenke på sypressen som et tre for seg selv, et han ville vende tilbake til igjen og igjen gjennom tiden i sør. Her bærer det ennå ikke den vekten det ville få i hans senere malerier, men det gjør allerede en bestemt jobb: å holde komposisjonen stille mot bevegelsen i blomstringen.
Blomstring er det kortest levde i et landskap, borte innen fjorten dager etter at den åpner seg. Sypress er nesten det motsatte, et tre som beholder fargen og formen gjennom hver årstid og hvert år. Å stille det ene mot det andre, rask blomstring foran en fast mørk hekk, gir frukthagen en slags innebygd spenning mellom det som forgår og det som blir.
Resultatet er mindre en registrering av en enkelt ettermiddag enn et lite argument om tid, laget i maling i stedet for ord. Det er lett å overse ved første blikk og vanskelig å ikke se når man først har lagt merke til det.
På en vegg, gjennom dagen
Maleriet er lite nok til å sitte nær øyehøyde i et vanlig rom, noe som endrer hvordan det leses. I den skalaen er frukthagen ikke et utsyn å stå tilbake fra, men noe nærmere et vindu, lavt og innrammet, som en person passerer flere ganger om dagen.
Morgenlyset plukker frem det hvite i blomstringen og det rå oransje i veien; mot kvelden faller det samme lerretet til ro i sypressene og himmelens blågrønne, den mørkere halvdelen av bildet kommer frem når rommet dempes. Få malerier forandrer seg så mye med ingenting annet enn endringen i dagslys gjennom et rom.
Originalen henger i dag ved Yale University Art Gallery, et lite lerret blant de omtrent fjorten frukthagene Van Gogh malte den våren før blomstringen falt og årstiden gikk videre uten ham.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Yale University Art Gallery samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.