Blomstrende frukthager, utsikt over Arles: historien bak bildet
Våren 1889 hadde Vincent van Gogh bodd i Arles i knapt ett år, og året hadde nesten tatt knekken på ham. Byen hadde gitt ham det harde sørlandske lyset han hadde reist sørover for å jage, men den hadde også brakt sammenbruddet i desember 1888, uker på sykehuset i Arles, og en hjemkomst som en gruppe av naboene hans protesterte mot i mars. Da frukthagene i utkanten av byen blomstret likevel, gikk han ut og malte dem, og arbeidet raskt i ukene før han forlot Arles for asylet i Saint-Rémy-de-Provence.
Blomstrende frukthage, utsikt mot Arles er ett resultat av disse ukene: en eng i utkanten av byen, to blomstrende trær plantet tett på øyet, og takene i Arles holdt på en forsiktig avstand bak dem.
En skjør vår
Van Gogh hadde allerede malt frukthager én gang, våren 1888, da blomstringssesongen ble noe nær et privat ritual: et dusin eller flere lerreter på noen få uker, arbeidet raskt fordi blomstene ikke ville vente. I 1889 bar det samme motivet en annen vekt. Grepet hans om livet han hadde bygget i Arles var i ferd med å gli, og markene utenfor byen var blant de få stedene som fortsatt var åpne for ham.
Han arbeidet utendørs, direkte foran motivet, på den måten han i årevis hadde forsvart mot konvensjonen om å fullføre bilder i atelieret. Resultatet er ikke en rolig prøving av et velkjent motiv. Det er en frukthage sett raskt, under en skiftende himmel, av en mann som hadde god grunn til å se nøye på det som fortsatt var foran ham.
Trær satt tett på, en by holdt tilbake
Malet er bygget opp i tre bånd. Nærmest betrakteren løper en eng av grove grønne strøk over hele lerretets bredde, strødd med små klatter av gul løvetann og noen få hvite flekker. To blomstrende trær reiser seg rett opp av dette gresset, stammene deres i en påfallende gråmauve, tykke og krokete, plassert litt utenfor midten slik at det ene beskjæres av lerretets øvre kant.
Over stammene deler grenene seg i et fint, mørkt nett, og det er dette nettet, ikke stammen, som bærer blomstringen: klaser av hvitt og blek krem, klattet på snarere enn tegnet, som fanger det lyset som finnes på himmelen bak dem. Et andre, eldre tre står lenger bak og til venstre, dets blomstring tynnere, dets form mer bøyd av vind.
Mellom trærne og byen bukter en blek vei seg gjennom mellomgrunnen, forbi lave bygninger med oransjerøde tegltak og en mørk rekke av sypresser. Arles selv ligger ved lerretets ytterkant, en klynge av tak og, til høyre, et kvadratisk kirketårn, alt malt mindre og flatere enn trærne, slik at øyet leser dem som bakgrunn snarere enn reisemål.
Ingenting i bildet ber om å bli sett på først. Øyet lander på den nære stammen, følger grenene opp i blomstringen, faller ned til enga, og beveger seg først da tilbake mot byen, omtrent den rekkefølgen en person som sto i den marken faktisk ville se det i.
Maling håndtert på to måter
Van Gogh malte blomstringen og byen med to forskjellige hender. Blomstringen er rask: korte, ladede klatter av hvitt, krem og blekblått, lagt tett sammen slik at de enkelte strøkene leses som flimring snarere enn fast form. På nært hold er lerretet nesten utelukkende tekstur på dette punktet, rygger av maling som står så vidt opp at de fanger virkelig lys over overflaten.
Stammene og grenene er bygget annerledes, i lengre, vridde strøk av fiolett, brunt og grått som følger treets faktiske svingninger. Det er her malingen sitter tykkest, lagt på i tau nær full styrke fra tuben. Kontrasten mellom den løse blomstringen over og den tunge, muskuløse stammen under bærer det meste av bildets struktur.
Lenger bak, mot takene og tårnet, faller penselen til ro. Strøkene blir kortere, fargen flater ut i blek terrakotta, gråblått og grønt, og malingslaget tynnes betraktelig. Avstand her er like mye et spørsmål om berøring som om størrelse eller tone, byen malt slik noe ser ut når en persons oppmerksomhet allerede har beveget seg videre fra det.
I et rom, gjennom dagen
Hengt der morgenlyset kan nå det, tar enga og blomstringen øyet først, de små gule løvetannene plukker opp varme fra en lav sol. Når lyset flater ut senere på dagen, kommer de mauve og grå stammene frem og holder seg selv i et dårligere opplyst rom, mens den fjerne byen trekker seg enda lenger tilbake.
Originalen, malt i 1889 og 65 ganger 50 centimeter, eies av Van Gogh-museet i Amsterdam. En reproduksjon nær den målestokken holder stammene nær livsstørrelse, og det er det som lar bildet virke på nært hold: stå nær det, slik Van Gogh sto nær staffeliet sitt i den marken, og blomstringen faller fra hverandre i maling før den legger seg tilbake til blomster når du går vekk.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.