Blomstrende hestekastanje: historien
Våren 1887 hadde Vincent van Gogh vært i Paris i bortimot et år, han bodde sammen med broren Theo og arbeidet seg gjennom en endring i maleriet sitt som ikke hadde noe varsomt over seg. Han hadde kommet fra Antwerpen med en palett av brune og grå toner bygget på nederlandsk tradisjon, og i løpet av noen måneder skrapte han bort det meste av dette, og så i stedet på det Pissarro, Signac og de yngre malerne rundt Montmartre gjorde med farge satt ned i korte, atskilte strøk. Han tok staffeliet med ut i parkene og utkanten av byen, til Asnières og hagene nær losjiet sitt, og malte det som var foran ham med svært lite tilført hendelse.
Hestekastanje i blomst, malt det året, hører til denne rekken av vårbilder. Det er ingen sti, ingen benk, ingen skikkelse som går gjennom. Det er et enkelt tre, sett nært og betraktet hardt, som i høy grad er poenget.
Paris, og en ny måte å se farge på
Endringen i Van Goghs maleri gjennom 1886 og inn i 1887 var ikke et spørsmål om motiv, men om metode. Nederlandske bondescener vek plassen for tingene innen gangavstand fra Montmartre: hustak, elvebredder, blomstrende trær langs bulevardene og i parkene. Han leste impresjonistene og de yngre neoimpresjonistene på nært hold, lånte deres brutte farge uten å ta til seg den strenge prikken i Seurats metode helt og holdent.
Hestekastanjer var, og er fortsatt, et velkjent syn i parisiske parker og alléer, deres blomster viser seg i stive, opprette klaser som gartnere og malere lenge har kalt lys. For en kunstner som testet en ny måte å bygge form utelukkende av farge og berøring, ga et tre i full blomst ham akkurat det han trengte: tette, uregelmessige masser av grønt og hvitt som ikke kunne gjengis med en omriss og måtte bygges opp strøk for strøk i stedet.
Et tre som fyller hele lerretet
Komposisjonen er nesten utfordrende enkel. Et enkelt kastanjetre, omtrent kjegleformet, opptar nesten hele den malte flaten, kronen skyver seg opp og ut mot kantene til himmelen er redusert til en smal, blek blågrønn stripe på hver side.
Bleke krem- og hvite berøringer markerer blomsten, samlet tettest gjennom de øvre og venstre delene av kronen, der malingen sitter merkbart lysere mot det omkringliggende grønne. Lenger ned og mot basen blir treet mørkere og tettere, de enkelte klasene vanskeligere å skille fra hverandre.
En stamme er så vidt synlig gjennom midten av trekronen, plukket ut i rødbrune strøk som dukker opp og forsvinner bak bladene i stedet for å danne en sammenhengende linje. I øvre venstre hjørne er en liten mørk form, en enkelt fugl i flukt, det eneste andre levende i bildet, og den er lett å overse.
Under treet løper et lavt parti av blek steinmur langs nedre venstre side, og forgrunnen åpner seg mot gress gjengitt i løse, horisontale strøk av grønt og oker. Med 46,5 ganger 56 centimeter er lerretet ikke stort, noe som passer et bilde bygget rundt en enkelt nær, vedvarende betraktning snarere enn et vidt utsyn.
Maling lagt ned i korte, bevisste berøringer
Ingenting i løvverket er blandet eller glattet ut. Van Gogh bygget kronen av hundrevis av korte, atskilte strøk med grønt, fra en mørk, nesten blåsvart nyanse gjennom oliven og salvie til en klar gulgrønn der lyset treffer toppen av treet.
Hvert strøk følger retningen til et blad eller en klynge blader, så penselarbeidet selv beskriver strukturen i treet i stedet for at en omriss gjør den jobben. Sett på nært hold leses overflaten nesten som en mosaikk; på avstand løses den opp i den gjenkjennelige massen av en blomstrende kastanje.
Blomsten er håndtert på samme måte, med små dæsj av nesten hvitt og blekrosa krem satt direkte mot det grønne i stedet for å bli lasert over det, så blomstene ser ut til å sitte fremover på overflaten av kronen. Det er en rask, fysisk måte å male på, og bildet beholder følelsen av et tre observert i én vedvarende økt snarere enn bygget opp over mange.
Hvordan maleriet tar seg ut i et rom
Et bilde laget nesten utelukkende av grønt og brutt lys oppfører seg forskjellig avhengig av hva som er rundt det. I et rom med mykt, skiftende dagslys forskyver trekronen seg med timen, de kjøligere blågrønne tonene i himmelen og skyggen kommer frem om morgenen, de varmere gulgrønne fanger mer lys senere på dagen.
Hengt i et rom med planter, eller rett og slett med rikelig dagslys, holder maleriet følge med det som allerede er der i stedet for å konkurrere med det. Det belønner den typen blikk Van Gogh ga treet selv: ikke et blikk, men noen minutter brukt på å la strøkene skille seg og samle seg igjen.
Maleriet, som nå holdes av Van Gogh Museum, viser en kunstner midt i en endring, som tester farge mot farge på et motiv som ikke krevde annet av ham enn oppmerksomhet. Det er fortsatt et av de mer direkte og ubeskyttede bildene fra hans Paris-år, et tre i blomst og svært lite annet.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.