Blomstrende kastanjegrener: Historie, betydning og penselstrøk
En siste vår i Auvers
Vincent van Gogh nådde Auvers-sur-Oise i mai 1890, nedbrutt av året i Saint-Rémy og i håp om at en landsby i nærheten av Paris, og av broren Theo, kunne gi ham stabilitet. Kastanjetrærne sto i blomst langs veiene og i hagene der, tunge hvite og rosa blomsterstander mot frisk løvverk. Han malte flere nære studier av blomstrende greiner den våren, og arbeidet raskt, slik han hadde gjort hele det siste året.
Blomstrende kastanjegrener tilhører denne arbeidsperioden. Det er datert 1890, samme år som Van Gogh døde i Auvers i juli, og det bærer ingenting av forsiktigheten til en kunstner som holder igjen. Lerretet måler 91 ganger 72 centimeter, høyt nok til at grenen det viser, fremstår i noe nær naturlig størrelse.
Det finnes ingen horisontlinje, ingen hagemur, ingen følelse av hvor treet står i verden. Van Gogh har skåret rett inn i motivet, slik han hadde lært av de japanske tresnittene han samlet på og festet til studioveggene i Paris og Arles. En gren fyller rammen fra kant til kant, og betrakteren får ingen avstand å stå tilbake fra for å ta den inn som et helt tre.
Det som fyller lerretet
To tunge klaser av hvit kastanjeblomst dominerer midten og høyre del av bildet, deres småblomster er bygget opp av korte, ladede strøk av hvitt, krem og blekgult. Til venstre lener en annen klase seg inn fra utsiden av lerretet, dens blomster har gått over i en dypere rosa-rød, som om den er fanget litt lenger framme i blomstringen.
Rundt og under blomstene brer de brede, håndformede bladene til hestekastanjen seg i alle retninger, noen ennå i en hard ung grønnfarge, andre myknende mot gult i kantene. Noen, lenger nede i bildet, er nesten blottet for blomster, og gir øyet et sted å hvile før det trekkes tilbake opp i det hvite.
Selve grenen er så vidt synlig. Van Gogh lar bladene og blomstene bære hele vekten av komposisjonen, slik at strukturen antydes snarere enn tegnes, slik en fullvoksen kastanje i blomst faktisk ser ut nedenfra, all krone og ingen stamme.
Farge, lys og penselens arbeid
Bak grenen er himmelen en tett, urolig blå, bygget opp av korte, buede strøk som snur og virvler som luft i bevegelse i stedet for å ligge flatt. Det er ikke en rolig blå. Den har den samme nervøse energien Van Gogh ga himmelen over hvetemarkene han malte i disse samme ukene i Auvers.
Langs den nedre kanten viker den blå uten varsel plass for en varm grunn av oransje og rød skravering, lagt inn med de samme korte, drevne strøkene. De to fargene, blått over og oransje-rødt under, står i motsatte ender av fargesirkelen, og Van Gogh lar dem argumentere med hverandre i stedet for å blande seg.
Grønt gjør arbeidet med å holde bildet sammen. Det går fra en kjølig, nesten gråblå grønn i de skyggelagte bladene til en het gulgrønn der lyset treffer en bladkant, og hvert blad er bygget opp av flere slike grønne nyanser lagt side om side i stedet for én farge som skygges over i en annen.
Det hvite i blomsten er aldri flatt hvitt. Van Gogh trer blekblått, gult og rosa gjennom det, slik at blomstene ser ut til å holde på lyset i stedet for bare å reflektere det. På nært hold sitter malingen tykt og adskilt, rygg etter rygg etterlatt av penselen eller den ladede spissen av en malekniv; bildet løser seg først opp i blomster og blader på litt avstand.
Det øyet møter først, er den massen av hvit blomst i midten, før det beveger seg ut langs den diagonale dragningen av grenen til den mindre blomsterklaser øverst til høyre og tilbake igjen til den rosa klassen til venstre. Ingenting i lerretet ber om å bli lest som bakgrunn. Hver del av det, himmelen inkludert, er bearbeidet med samme hastverk.
I Zürich, og på en vegg hjemme
Originalmaleriet eies i dag av Kunsthaus Zürich, en del av en samling som har holdt det registrert og til tider utstilt i godt over et århundre. Det er et bilde som belønner det å stå nært, der de separate strøkene av farge beholder kantene sine, og det å tre tilbake, der de løser seg opp i gren og blad og blomst.
Hengt der morgen- eller ettermiddagslys treffer det direkte, tar det hvite i blomsten opp den varmen eller kjøligheten rommet gir fra seg den timen, lysner ved middagstid og faller til ro i noe stillere mot kvelden. Det er et bilde som holder et rom følende som vår uten å kreve å bli sett på hele tiden, noe som er nærmere hvordan en virkelig kastanjeblomstgren oppfører seg på et bord eller gjennom et vindu enn de fleste blomstermalerier klarer.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kunsthaus Zürich samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.