Blomstrende plommetre (etter Hiroshige): Historien
I 1887 hadde Vincent van Gogh vært i Paris i ett år, han bodde sammen med broren Theo og tok til seg en kunstverden som hadde lite til felles med den dunkle, jordbundne paletten han hadde forlatt i Nuenen. Han så impresjonistiske og neoimpresjonistiske malerier på nært hold, møtte malere som Bernard og Signac, og bygde samtidig opp en privat besettelse av japanske tresnitt.
Han og Theo samlet på hundrevis av dem, kjøpt billig fra Paris-forhandleren Siegfried Bing, og en periode festet Vincent ark etter ark til veggene på rommene sine og studerte dem slik en student studerer en mester. Han ville, skrev han, se verden slik en japansk kunstner gjorde, forenklet, direkte, ikke tildekket av konvensjonene fra hans egen opplæring.
Blommende plommetre, etter Hiroshige, malt i Paris i 1887, er et av to malerier der denne ambisjonen ble bokstavelig. I stedet for bare å ta til seg det japanske trykk hadde å lære ham, tok Van Gogh et eksisterende ark og bearbeidet det i oljemaling på lerret.
Å kopiere som en måte å tenke på
Trykket bak dette maleriet er Utagawa Hiroshiges Plommelunden i Kameido, en del av serien hans Hundre berømte utsikter over Edo. Van Gogh kjente det gjennom magasinet Paris Illustre, som gjenga japanske trykk for et fransk publikum, og svært sannsynlig også gjennom sin egen samling.
Han sporet ikke trykket så mye som han gjenoppbygde det. Han rutenettet komposisjonen og forstørret den opp på lerret, justerte det mediumsbyttet krevde mens han holdt designets dristighet intakt: en trestamme som fyller nesten hele bildet, bakken som får nesten ingen plass, øyet som ikke tilbys noen enkel vei mot en horisont.
Å kopiere var aldri, for Van Gogh, en mindreverdig form for arbeid. Det var en måte å tenke gjennom en annen kunstners hånd, en disiplin han vendte tilbake til gjennom hele livet med Millet og Delacroix, akkurat som han gjorde her med Hiroshige.
Hva lerretet rommer
En plommestamme deler maleriet i en skarp diagonal, barken er bygget opp av tørre, dratt strøk av mørkerødt, svart og oker som gir treet en ru, nesten geologisk tyngde. Tynne grener skyter oppover og sidelengs fra den, hver tupp lastet med hvit blomst satt ned i korte, bevisste dabbing.
Bak treet er himmelen ikke blå, men en dyp, mettet rød, som mykner mot rosa og krem nær horisonten, der en hel frukthage av bleke blomstrende trær står i flat, uformet farge. Små figurer i blått og gult beveger seg langs et gjerde ved foten av den frukthagen, knapt mer enn ett eller to strøk hver, til stede for å gi skala snarere enn hendelse.
Paletten er gjennomgående redusert til en håndfull kraftfulle farger, rød, grønn, svart og hvit, lagt på uten noe av den jevne blandingsevnen Van Goghs akademiske opplæring en gang ville ha krevd. Det er et bilde bygget for å slå fra andre siden av et rom, og som deretter belønnes ved nærmere ettersyn av overflatens ruhet.
Rammene han fant opp
Van Gogh la til noe Hiroshiges originale trykk aldri hadde: to vertikale striper med japanske tegn på en oransje bunn, som rammer inn scenen slik et butikkskilt eller en rullemontering kan gjøre. Tegnene er ikke en trofast avskrift av noe spesifikt; han tilpasset dem fra andre ark i samlingen sin, mer tiltrukket av deres grafiske tyngde enn av deres betydning, som han ikke kunne lese.
Effekten er å gjøre lånet synlig i stedet for skjult. Dette er ikke en forkledd kopi, men en åpen hyllest, en nederlandsk malers hyllest til et japansk trykk, bygget delvis av tegn beundret utelukkende som former.
På en vegg, i skiftende lys
Med sine 46 ganger 55 centimeter er originalen et beskjedent objekt som argumenterer for seg selv gjennom farge snarere enn størrelse. Det er en del av grunnen til at den kan holde en vegg fra andre siden av et rom og fortsatt belønne å stå nær, der den dragne, ublandede malingen på stammen blir sitt eget emne.
Den røde bunnen skifter med lyset rundt seg, varmere og tyngre om kvelden, kjøligere og skarpere under et nordvendt vindu. Få malerier skifter stemning gjennom dagen så synlig som ett bygget nesten utelukkende av en enkelt mettet farge.
Van Gogh malte det samme år som han begynte å presse sin egen palett mot den intensiteten som skulle definere hans siste år i Sør-Frankrike. Sett i dag i Van Gogh-museet i Amsterdam, leses det som et hengselmaleri, øyeblikket da en maler opplært i de nederlandske tradisjonenes brune toner bestemte at fargen alene kunne bære et helt maleris betydning.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.