Den grønne vingården: Historie, betydning og penselstrøk
Ved slutten av september 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i seks måneder og arbeidet raskere enn han noen gang hadde gjort før. Han forberedte Det gule huset på Paul Gauguins ankomst og fylte rommene med lerreter i en hast som, selv nå, leses som en trang til å skynde seg, ikke som rastløshet. Blant markene han vendte tilbake til den høsten, var vindrankene sør for byen, der innhøstingen var i gang og lyset allerede var i endring.
Han kom til å male vinstokkene mer enn én gang den sesongen, i ulike fargestadier etter hvert som sesongen skred frem. Den grønne vingården, malt i 1888, fanger et tidligere øyeblikk enn sin mer kjente følgesvenn, vingården fortsatt for det meste grønn med bare de første flekkene av rust og kobber som viser seg. Det er et vitnesbyrd om en bestemt uke på et bestemt sted, utført på stedet og fullført med samme fart som det skildrer.
En mark fortsatt i endring
Lerretet er nesten helt og holdent viet vingården og himmelen over den, med knapt en horisontlinje som skiller de to. Radene med vinstokker løper fra billedkanten nederst og bakover mot en tynn stripe av trær og hustak, slik at øyet trekkes inn i marken snarere enn på tvers av den.
Grønt dominerer, men det er ikke én enkelt grønnfarge. Van Gogh legger oliven, saftgrønn og en skarpere syrlig grønn side om side, og trer dem deretter sammen med oransje, rust og innslag av fiolett der løvverket allerede har begynt å skifte. Virkningen er av en mark fanget midt i forandringen, verken helt grønn eller ennå helt overgitt til høsten.
Små hus ligger ved horisonten til høyre, takene deres i varm oker mot den kjøligere avstanden. De forankrer scenen i et virkelig, bebodd stykke landskap snarere enn et innbilt et, den slags arbeidslandskap van Gogh hadde blitt godt kjent med ved sin andre sommer i Provence.
Menneskene som arbeider i radene
Figurer er spredt gjennom vinstokkene, små mot markskapets skala. Til venstre søker en kvinne ly under en rød parasoll, dens farge den enkelt mest skarpe røde tonen i hele lerretet og det første øyet finner. Ved siden av henne bøyer en annen figur seg lavt blant bladene, malt på en måte som gjør at den bare kan identifiseres ved holdning, ikke ved detaljer.
Lenger inn på marken dukker flere arbeidere opp i to- og tregrupper, formene deres redusert til noen få strøk av mørkt tøy og blek hudtone. Til høyre står to figurer tett sammen nær en mørkere masse av løvverk, og ser på eller hviler snarere enn å plukke.
Ingen av disse menneskene er malt med individuelle trekk. Van Gogh gir dem akkurat nok form til å leses som menneskelig arbeid, figurer som gjør en jobb som ville ha vært helt vanlig for alle som bodde i nærheten av Arles i september, og overlater resten til vinstokkene rundt dem.
En himmel som ikke vil stå stille
Den øvre halvdelen av lerretet er himmel, og den er alt annet enn rolig. Van Gogh bygger den opp av korte, mørke, kommaformede strøk satt mot en grunn av blått og blekgrønt, slik at hele flaten synes å flimre snarere enn å stå stille.
Enten disse mørke merkene leses som fugler, som vind som beveger seg gjennom usynlig sky, eller rett og slett som urolig penselarbeid, gir de den øvre halvdelen av bildet samme rastløshet som marken nedenfor. Ingenting i dette maleriet er ubevegelig.
Kontrasten betyr noe. Nedenfor har vinstokkradene en struktur og en retning, der de løper bakover i disiplinerte linjer. Ovenfor viker den ordenen for noe nærmere vær, en himmel som ser ut til å bevege seg selv om bildet står stille.
Hvordan malingen sitter på lerretet
Van Gogh arbeidet denne scenen med korte, fylte strøk, lagt det ene mot det andre uten særlig blanding, slik at penselarbeidet selv bærer vekstretningen i vinstokkene og luftbevegelsen over dem. På nært hold bryter bildet opp i hundrevis av enkeltmerker. På avstand løser disse merkene seg opp i rader, blader og figurer.
Malingen er stedvis tykk nok til å fange virkelig lys, rygger av pigment som kaster små skygger over overflaten avhengig av hvor en lampe eller et vindu står. Dette er ikke et flatt bilde, og det var aldri ment å betraktes bare fra en fast, ideell avstand.
Fargen gjør mye av det strukturelle arbeidet som tegningen ellers kunne ha gjort. Komplementære par, grønt mot rødt, blått mot oransje, holder øyet i bevegelse over lerretet, fra parasollen til de rustfargede bladene til de varme hustakene ved horisonten.
Å leve med maleriet
Med sine 92 ganger 72 centimeter er Den grønne vingården stort nok til å holde en vegg alene, uten å trenge selskap. Hengt der dagslyset treffer det i en vinkel, fanger og mister impastoet lys gjennom dagen, slik at marken synes å skifte på akkurat den måten en virkelig vingård ville gjøre når solen beveger seg.
Om kvelden, under lampelys, tenderer rødt og oransje å komme frem, mens de mørke strøkene i himmelen trekker seg tilbake i det blå rundt dem. Maleriet leses forskjellig avhengig av timen, noe som passer for et bilde så opptatt av et landskap midt i forandring.
Originalen henger i Kröller-Müller Museum, en av de største samlingene av van Goghs verk noe sted, der den står blant de andre maleriene fra hans Arles-periode. Sett der eller reprodusert hjemme, forblir den et vitnesbyrd om en arbeidende høstmark, malt av noen som den sesongen trengte å arbeide like fort som landet foran ham forandret seg.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.