Den røde vingården: historien, betydningen og penselarbeidet
Høsten 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i det meste av et år, og arbeidet i et tempo som foruroliget selv hans mest hengivne støttespillere. Han hadde leid Det gule huset, fylt det med lerret, og ventet, ikke helt tålmodig, på at Paul Gauguin skulle komme og dele atelieret han forestilte seg som en koloni av malere som arbeidet i Provences lys. Innhøstingen var over, vinstokkene skiftet farge, og Van Gogh hadde druer og stubbfelt i tankene.
Den røde vingården hører til den ladede høsten. Det er et bilde bygget mindre på det som sto foran staffeliet enn på det som ble igjen i hukommelsen etter en tur gjennom landsbygda nær Arles, da han så en vingård fange den lave solen og skifte, etter hans egen beskrivelse, til rødvinens farge. Han bar inntrykket med seg tilbake til atelieret og malte det helt.
En vingård gjenkalt, ikke observert
Å arbeide fra hukommelsen i stedet for fra motivet var uvanlig for Van Gogh, som normalt satte opp staffeliet ute på selve markene. At han malte dette motivet innendørs, fra et mentalt bilde, kan forklare hvorfor bildet føles mindre som en avskrift av et sted og mer som en destillert fornemmelse: hete, farge og den særegne verken av en sesong som tar slutt.
Resultatet er ikke så mye en bokstavelig vingård som følelsen av en. Radene med vinstokker blir bånd av rødt, oransje og fiolett; figurene som bøyer seg blant dem, er raske, økonomiske merker snarere enn portretter. Van Gogh beholdt bare det hukommelsen hadde beholdt, og forkastet resten.
Ild i furene
Blikket lander først på solen, en skive av råhvitt og gult satt lavt i en himmel av blekegrønt og gull, med lyset kastet ut i korte, strålende strøk. Under den løper vingården langs hele lerretets lengde i en flamme av vermilion, oransje og innslag av nesten svart, som om jorden selv ulmet etter dagens hete.
Små figurer beveger seg gjennom radene, noen dobbeltbøyd over vinstokkene, en som skygger for seg med en blek paraply, et annet par som arbeider nær en kjerre og hest på stien bak. Til høyre skjærer en kanal gjennom komposisjonen, vannet er stripet i gult og blått og fanger den samme lave solen som svir marken ved siden av.
En linje av mørke trær, blågrønne og kjølige, lukker det øvre venstre hjørnet og holder komposisjonen sammen mot så mye rødt og gull. Det er et av de få partiene i bildet der temperaturen faller, og blikket er glad for hvilen.
Hvordan malingen sitter på lerretet
Van Gogh la inn vingården med tykke, retningsbestemte strøk, malingen ofte påført vått i vått slik at rødt blør inn i oransje og oransje inn i fiolett uten en ren kant mellom dem. Over stien i forgrunnen sitter klatter av svart og dypgrønt oppå den varmere grunnen, noe som gir inntrykk av nedtråkket jord og falne blader uten å beskrive noen av dem i detalj.
Solen er håndtert på en annen måte igjen: bygget opp i et nesten relieff av hvit maling, med himmelen rundt risset inn i korte, kjemmede linjer som trekker utover fra den som om selve heten har en tekstur. Dette er maling brukt like mye for sin fysiske tilstedeværelse på lerretet som for fargen den bærer, en metode Van Gogh hadde skjerpet gjennom hele sin tid i Arles.
Det eneste salget han kjente
Van Gogh malte Den røde vingården i 1888, og målene, 93 ganger 75 centimeter, plasserer det blant de mer betydelige lerretene fra den arlesiske perioden. Det bærer en særlig vekt i hans historie: det regnes bredt som det ene maleriet han solgte i sin levetid, kjøpt i 1890 av den belgiske maleren Anna Boch på en utstilling i Brussel for 400 franc.
Den ene transaksjonen står underlig mot alt som fulgte. En mann som skulle bli en av verdens mest reproduserte malere, skilte seg fra dette lerretet for en beskjeden sum, til en kollega som gjenkjente noe i det som det bredere markedet ennå ikke så.
Å leve med maleriet
Originalen tilhører nå Pusjkin-museet for billedkunst, og intensiteten har ikke avtatt ved å ha reist fra en provinsiell fransk utstilling til en stor nasjonal samling. Reprodusert i stort format, på en vegg som får virkelig dagslys, oppfører bildet seg mindre som et fast bilde og mer som en varmekilde i rommet.
Morgenlyset plukker ut den impasto-malte solen og ryggene av rødt over vinstokkene; om kvelden, med lampene på, faller det samme lerretet til noe mørkere og mer glødelignende, de svarte innslagene i forgrunnen leses som skygge snarere enn aksent. Få malerier skifter så synlig med timen, noe som er en del av grunnen til at dette stadig trekker blikket tilbake.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Pushkin Museum of Fine Arts samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.