Det hvite huset blant oliventrærne: Historien
Vincent van Gogh malte Det hvite huset blant oliventrærne i 1889, året han lot seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole i Saint-Rémy-de-Provence. Han hadde forlatt Arles etter sammenbruddet som avsluttet tiden hans med Gauguin, og i Saint-Rémy fikk han i perioder lov til å gå ut under oppsyn for å male hveteåkrene, sypressene og olivenlundene utenfor asylmurene. Oliven trærne ble et av hans faste motiver det året, en serie han vendte tilbake til igjen og igjen, i et forsøk på å fange trær han syntes var vanskeligere å male enn han hadde forventet.
Et hus sett mellom greinene
Han skrev om oliventrærne som vanskelige, med en farge som skiftet med hver time og hver sky, sølv et øyeblikk og nesten blå det neste. Her satte han det skiftende løvverket opp mot noe fast: et lavt, hvitkalket hus med et mørkt, tungt tak, som skimtes gjennom lunden i stedet for å være plassert på åpen mark.
Huset ligger like utenfor midten, og gavlen og skorsteinen bryter linjen av åser bak det. En sti av blek okerjord bukter seg inn fra venstre og gir øyet en vei inn i bildet før trærne lukker seg rundt den igjen.
Bare to små vinduer og en døråpning er lesbare i den hvitkalkede veggen, risset inn med noen få strøk av blågrått og gult. Taket er bygget opp av korte diagonale merker i brunt, mauve og matt rødt, lagt så tett at taksteinene ser ut til å ha sin egen vekt og helling.
Røyk mot en urolig himmel
En enkelt røyksøyle stiger opp fra skorsteinen og krøller seg tilbake i det øvre venstre hjørnet, en spiral av rosa, grått og kremhvitt som får huset den kommer fra til å virke bitte lite. Det er det mest opprørte partiet i hele lerretet, tegnet med den samme ubrutte, løkkende linjen Van Gogh brukte til sypressene samme år.
Bak huset reiser blåfiolette fjell seg i myke, bølgende rygger, med kanter som er oppløst i stedet for tegnet. Himmelen over dem er bearbeidet i korte horisontale og diagonale strøk av hvitt, blekrosa og lilla, nærmere vevd stoff enn åpen luft.
Ingenting på himmelen er i ro. Den samme rastløsheten som drar i røyken, løper gjennom skyene, slik at det rolige, firkantede huset nedenfor nesten leses som en holdt pust midt i det hele.
Lunden i forgrunnen
Oliventrærne dominerer de nederste to tredjedelene av lerretet, med stammer som vrir seg og deler seg i tykke, mørke omriss av brunt og svart. Van Gogh gir hver stamme en fysisk kamp, de bøyer og knyter seg som om selve treet var under press.
Bladene deres er bygget opp av korte, krøllende strøk av salviegrønt, sølvgrått og innslag av hvitt, påført så tykt enkelte steder at enkeltstrøk står ut fra overflaten. Mellom stammene er bakken lagt i varm oker, gull og rosafarger, brutt av den samme rastløse rytmen av merker som fyller himmelen.
Ingenting i lunden er flatt. Stamme, blad og jord bærer alle den samme nervøse, krøllende håndskriften, slik at et tre i forgrunnen og et tre et halvt jorde unna er laget av den samme synlige bevegelsen, bare mindre.
Farge, maling og malerens hånd
Bildet arbeider ut fra et snevert spekter drevet hardt: oker og gull i jorden, salvie og sølv i bladene, fiolettblått i åsene, og det hvite i huset satt opp mot alt dette som en enkelt slått tone. Van Gogh la malingen på i korte, retningsbestemte strøk overalt, og blandet aldri der et synlig merke kunne gjøre jobben i stedet.
Med sine 60 ganger 70 centimeter er lerretet lite nok til at denne behandlingen virker intim snarere enn monumentale, en nærstudie av én lund snarere enn et panorama over dalen. Penselarbeidet bærer den samme energien over hele overflaten, fra den tett sammentvinnede røyken til de løst samlede skyene, slik at det å se på maleriet føles mindre som å betrakte en statisk scene og mer som å se en som fortsatt er i bevegelse.
Å leve med det
Hengt i et rom med skiftende dagslys forandrer maleriet seg med timene, omtrent slik motivet en gang gjorde for mannen som malte det. Morgenlyset trekker fram det kjølige salviegrønne og sølvfargede i olivenbladene; kveldslyset varmer den okergule jorden og rosaen i himmelen til hele lunden ser ut til å gløde innenfra.
Det som forblir konstant, er huset, lite og stabilt blant trær som aldri helt faller til ro, et fast punkt øyet vender tilbake til etter å ha fulgt den krøllende røyken, de bøyende stammene og den urolige himmelen ned igjen.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.