Det rosa ferskentreet: Historie, betydning og penselarbeid
Vincent van Gogh nådde Arles i februar 1888, og ankom til snø og en rå provençalsk vind, ikke lyset han hadde lovet seg selv da han forlot Paris. Han hadde tilbrakt to år i hovedstaden omgitt av andre malere, av teori, av utmattelse, og han ønsket avstand fra alt dette. I løpet av noen uker brøt kulden, og frukthagene rundt byen kom i blomst, og han begynte å male dem nesten daglig, og arbeidet mot blomstringens korte liv før kronbladene falt.
Arles, februar til april 1888
Flyttingen sørover var dels et søk etter helse, dels et søk etter en slags lys han forbandt med japanske trykk han hadde samlet i Paris. Han leide et rom, deretter Det gule huset, og satte seg fore å male utendørs når været tillot det. Frukthagene i utkanten av byen ga ham et motiv som endret seg fra dag til dag.
Han skrev til broren Theo gjennom mars og april om de blomstrende trærne, og beskrev hastverket med å få hvert enkelt ned før blomstene falt. Noen dager arbeidet han på mer enn ett lerret, og beveget seg mellom frukthager etter hvert som lyset skiftet. Det rosa ferskentreet hører til denne perioden på uker, malt i 1888 i løpet av den samme korte sesongen.
De fleste maleriene av frukthager fra denne perioden viser rader av trær som strekker seg innover i en allé, med flere stammer som gjentas nedover lerretet. Dette er annerledes. Van Gogh isolerer et enkelt tre, og gir det hele bildet for seg selv.
Et enkelt tre mot en blek himmel
Stammen kløfter seg lavt, nær bakken, i to skråstilte grener som deretter deler seg igjen i et fint nettverk av greiner. Nesten hver gren bærer blomster, slik at kronen fremstår som en tett sky av blekrosa og hvitt snarere enn som individuelle blomster. Bare nær basis viser bart, gråbrunt treverk seg gjennom.
Bak treet er himmelen en myk, krittaktig blå, brutt av løse hvite skyer som gjenspeiler formen på blomstringen nedenfor. De to er nær hverandre i tone, slik at treet synes å oppløses litt i luften rundt seg snarere enn å skille seg skarpt ut. Van Gogh holder paletten smal: blå, hvit, rosa og okeren i bakken og gjerdet.
Bakken er bygget opp av korte, tørre strøk av blekgrønt, krem og lys oker, som antyder nytt gress og vendt jord snarere enn å beskrive noen av dem i detalj. Til høyre lukker et lavt trepiggjerde i varm oransjebrun frukthagen fra det som ligger utenfor. Til venstre åpner bakken seg mot en disig, lav horisont, og gir treet rom til å stå alene.
Maling lagt på i høy hastighet
Blomstringen er bygget opp av korte, ladede klatter med maling, noen nesten tørre, noen tykke nok til å fange lys som opphøyde rygger på overflaten. Van Gogh blander ikke disse strøkene til en jevn overflate. Hvert enkelt forblir synlig som et distinkt merke, slik at kronen på nært hold fremstår som et felt av separate berøringer snarere enn en malt masse.
Grenene og stammen er tegnet med tynne, mørke, lett vridde linjer, lagt inn med en ladet pensel snarere enn skissert først og fylt ut. Dette gir treet dets lett nervøse, søkende struktur, grener som synes å ha vokst raskt og uregelmessig, noe ferskentrær gjør. Himmelen derimot er bearbeidet i bredere, roligere strøk.
Hastverket bak alt dette er ikke tilfeldig. Blomstring varer dager, ikke uker, og Van Gogh visste at han hadde én sjanse på hvert tre før blomstene var borte. Det presset viser seg i direktheten i malingbehandlingen, i fraværet av omarbeiding eller nøye korrigering.
På en vegg, i skiftende lys
Hengt i et rom som får morgensol, har det en tendens til at blåtonene i himmelen løfter seg og de rosa virker kjøligere og klarere. I ettermiddags- eller lampelys varmes det samme lerretet opp, okeren i gjerdet og bakken kommer frem mens blomstringen mykner mot gråhvitt. Det er et maleri som stadig skifter med rommet rundt seg.
Mot en ensfarget eller mørk vegg holder det seg rolig snarere enn å dominere rommet, siden paletten holder seg nær i tone hele veien. Det passer et rom ment for hvile mer enn et ment for utstilling, gitt stillheten til det enkelte treet og mykheten i fargen.
Det rosa ferskentreet, 59 x 80,5 centimeter, er nå i Van Gogh-museet i Amsterdam. Det forblir en av de klareste uttalelsene fra den våren i Arles: et tre i full, kort blomstring, malt av noen som forsto nøyaktig hvor lite tid han hadde til å fange det.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.