Drikkerne (etter Daumier): Historie & betydning
Våren 1890 hadde Vincent van Gogh tilbrakt mesteparten av et år innenfor veggene på asylet i Saint-Rémy-de-Provence. Det var vanskelig å få tak i modeller der, så han vendte seg til en praksis han hadde brukt tidligere i vanskelige perioder: å arbeide ut fra svart-hvitt-trykk av kunstnere han beundret, og gjenoppbygge dem i sine egne farger. The Drinkers, malt i 1890, hører til denne lille, private gruppen av verk.
Kilden var et trykk av Honoré Daumier, den store parisiske karikaturtegneren og litografen hvis skarpe, økonomiske tegninger av vanlige mennesker van Gogh hadde fulgt i årevis. Daumiers komposisjon ga ham figurene, deres positurer, hele oppstillingen av scenen. Det van Gogh la til, var alt en litografi ikke kunne romme: malingens tyngde, lysets temperatur, de særlige blå- og grønntonene i en bestemt forestilt ettermiddag.
Han beskrev denne typen arbeid for broren Theo som noe nærmere musikalsk interpretasjon enn kopiering, en måte å oversette en annen kunstners svart-hvitt til sin egen toneart. Det lot ham fortsette å arbeide gjennom en periode da det ikke alltid var mulig å forlate området for å male etter levende modell, uten å forlate figuren som sitt motiv.
Fire aldre rundt et grønt bord
Maleriet er bygget opp rundt et enkelt grønt bord som skjærer tvers over den nedre kanten av lerretet, nært nok på betrakteren til at de fire drikkende synes å stå nesten innen rekkevidde. Det finnes ikke noe rom, ingen interiør, ingen rot, bare bordet, en kanne og figurene selv, drikkende i det som fremstår som en åpen, litt trøstesløs utendørsscene.
Til venstre står en mann i en lang mørkegrønn frakk og en svart flosshatt, med et rustrødt slips knyttet ved halsen, og tømmer et glass mot munnen. Ansiktet hans er gjengitt i de samme sykelige grønnene som frakken, magert og med innfalne kinn, nærmere karikatur enn portrett, noe som er akkurat det registeret Daumier arbeidet i.
I midten, og større enn de andre, løfter en gammel mann i blå smekk og nok en svart flosshatt et glass med begge hender. Han forankrer hele komposisjonen, hans bøyde holdning og tunge trekk bærer følelsen av et allerede tilbakelagt liv. En grønn kanne står på bordet rett foran ham, det eneste stille objektet i et maleri som ellers er fullt av bevegelse.
Til høyre drikker en yngre mann med rødt hår og en blå skjorte uten krage fra et glass som han holder nesten i høyde med øynene, med ermet skjøvet opp for å vise en underarm som rekker tvers over den gamle mannens skulder. Lavt ved den nederste kanten, nesten skåret ut av bildet, lener et barn seg mot bordet og drikker det også, med små hender rundt en kopp. Spedbarnsalder, ungdom, middelalder og alderdom er stilt opp på rad, et gammelt motiv gitt en tydelig moderne ramme.
Himmel, røyk og en rastløs pensel
Over figurene opptar himmelen nesten halve lerretet, en masse av blekblått brutt opp av tykke hvite skyer som krummer og løkker seg over flaten. Penselføringen er den mest urolige i bildet, lagt ned i lange, løkkende strøk som skylder van Goghs egen sene stil mer enn noe i Daumiers trykk.
Paletten er gjennomgående kjølig og lett syrlig: flaskegrønne, skifergrå og koboltblå toner, med slipset, håret og den varme brunen i drikkene som det eneste virkelig varme i bildet. Mørke konturer løper rundt hver figur, et synlig spor av trykkets linjearbeid som fortsatt viser gjennom malingen.
Bak de drikkende åpner et lavt landskap seg, åkre i gulgrønt, en spredning av hus med røde tak, og helt til venstre to fabrikkskorsteiner som sender opp tynne røykspor. Det plasserer scenen ved kanten av en by snarere enn i åpent landskap, en vanlig arbeidsmargin snarere enn en pittoresk utsikt.
Selve bordet er malt som et enkelt flatt plan av mørkegrønt, med brede penselstrøk i én retning, noe som gir den nederste tredjedelen av lerretet en stødighet som oppveier uroen i himmelen over. Mellom den rolige forgrunnen og de virvlende skyene sitter de fire hodene og deres løftede glass i et smalt, travelt bånd av aktivitet.
I rommet
Originalen måler 73,4 ganger 59,4 centimeter og tilhører i dag Art Institute of Chicago. Det er en beskjeden størrelse for en komposisjon med så mye som skjer i seg, fire figurer og en hel himmel presset sammen på et lerret en person kunne bære under den ene armen.
Hengt i øyehøyde gir nærheten til bordet og figurene som lener seg over det, maleriet en underlig direkthet, som om de drikkende rett og slett er blitt avbrutt midt i en gest snarere enn plassert. Det tilbys lite avstand til betrakteren, og bildet krever å leses på nært hold, der de enkelte strøkene i himmelen og de grønnaktige skyggene i ansiktene fortsatt er lesbare.
Fordi så mye av lerretet er himmel, reagerer maleriet på skiftende lys i et rom gjennom dagen. Under varmere kveldslys får skyene et gulaktig skjær som mykner bildet; under kjøligere dagslys skjerpes blå- og grønntonene, og de fire figurene, stille og drikkende, synes å holde stand mot all bevegelsen over seg.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Art Institute of Chicago samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.