Et par sko (1887): Historie, betydning og penselarbeid
Paris, og et emneskifte
I 1887 hadde Vincent van Gogh bodd i Paris i omtrent et år, delt leilighet med broren Theo og arbeidet seg gjennom ideene han fant blant impresjonistene og de yngre malerne han møtte i Fernand Cormons atelier. Paletten hans ble lysere og penselstrøkene kortere og mer oppbrutte, og han testet det han hadde lært på det som sto foran ham.
Sko var et av disse motivene. Han vendte tilbake til slitte støvler og tresko flere ganger i denne perioden, satte dem på et bord eller på ateliergulvet og malte dem som om de var modeller snarere enn rekvisitter. Et par sko, datert 1887 og signert nederst til høyre, hører til denne lille gruppen.
Det er ingenting iscenesatt ved oppstillingen. Støvlene ser ut som om de er satt ned snarere enn komponert, den ene hvilende på siden, den andre oppreist med løse lisser, som om noen nettopp hadde gått ut av dem.
Én støvel oppreist, én åpen
Den oppreiste støvelen vender nesten rett mot betrakteren, læret slitt til en matt glans ved tåen og hardt krøllet over vristen. Lissene henger ubundet, med løse snorer som faller ned mot lerretets nederste kant.
Ved siden av ligger den andre støvelen på siden, sålen vendt utover, slik at en rad med jernstifter hamret inn i læret fanger lyset i små, atskilte klatter av hvitt og oker. Det synlige fôret viser seg i varm rust og tan, en kontrast til den svartbrune overdelen.
Bak begge reiser tungen på en tredje åpning seg stivt, en trekant av blekt skinn som nesten leses som et lite flagg mot det mørkere læret rundt. Van Gogh gir denne detaljen like mye oppmerksomhet som støvlene selv, og maler den frynsete kanten med de samme søkende, korte strøkene han bruker overalt.
Omgivelsene er bevisst sparsommelige. En mørk, spettet flate, et sted mellom vegg og gulv, lukker den øvre halvdelen av lerretet, mens støvlene står på et parti i dypt blått som kan være gulvbord eller skygge.
Lær i blått og rust
Bildet arbeider ut fra et smalt, nøkternt spekter: blåsvart, umbra og en varm rust som blusser opp i den blottede sålen og det fillete fôret. Mot et så dempet skjema leses selv en liten flekk oransje som en begivenhet.
Van Gogh bygde læret i korte, dragne strøk som følger støvlenes krøller i stedet for å glatte dem ut, slik at malingen selv ser ut til å sprekke og folde seg slik gammelt skinn gjør. Stiftene på den løftede sålen er satt ned som separate berøringer av pigment, nesten tellbare, hver med et annet lysfang enn naboen.
Bakgrunnen er behandlet løsere, i en skrubbet, skravert påføring som hindrer den i å konkurrere med støvlene mens den fortsatt gir lerretet en rastløs overflate. Ingenting i bildet er glatt; selv den blå grunnen bærer synlige malingrygger.
Med sine 41,5 ganger 34 centimeter er lerretet lite nok til at denne behandlingen leses som en nærstudie gjort på nært hold, ikke en stor erklæring.
Et lite bilde med et langt etterliv
Van Gogh forklarte aldri hva disse støvlene betydde for ham, og det finnes ikke noe brev som navngir dette bestemte lerretet. Det som er sikkert, er at han stadig vendte tilbake til motivet, og at senere forfattere, filosofer blant dem, kom til å behandle skomaleriene hans som en case-studie i hvor mye følelse en enkel gjenstand kan bære.
Hva støvlene en gang bar, enten det var gange eller arbeid, er overlatt til betrakteren å fylle inn. Van Gogh gir bare gjenstanden, nøye iakttatt, og stoler på at det er nok.
The Baltimore Museum of Art har nå maleriet, katalogisert der under originaltittelen, Pair of Shoes, A, en omvendt formulering som er typisk for museumsindeksering snarere enn noen endring av den enkle, slitte gjenstanden den navngir.
På en vegg
Hengt i øyehøyde belønner maleriet den slags blikk det ble laget med: sakte og nært, villig til å følge en enkelt krøll eller en rad med stifter i stedet for å ta inn hele støvelen på én gang. Morgenlys plukker fram malingryggene på den blå grunnen; i lampelys flater den samme overflaten ut og det rustfargede fôret gløder i stedet.
Det passer lett inn blant andre kjøkken- og spisestuestilleben, men det krever noe annet av et rom enn en fruktskål gjør. Det er et bilde om arbeid og slitasje, og det holder den stemningen stille, uten å insistere på den.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Baltimore Museum of Art samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.