Portrett av Eugène Boch (Poeten): Historie
Sommeren 1888 sent, mot slutten, bodde Vincent van Gogh i Det gule huset i Arles og forsøkte å gjøre et leid sett med rom om til en fungerende kunstnerkoloni. Få malere takket ja til invitasjonen hans. Eugène Boch, en belgisk maler i tidlig trettiårene som hadde kommet sørover for å arbeide i nærheten av Fontvieille, var en av de få som gjorde det, og van Gogh ba om å få male ham før han dro.
Boch arbeidet med maling, ikke med vers, men van Gogh så på hans lange ansikt og lyse farger og så noe nærmere en poet enn en kollega i håndverket. Han ga det ferdige lerretet sitt eget kallenavn, «Poeten», og behandlet seansen som en lisens til å dikte opp snarere enn å gjengi. Resultatet, malt i Arles i 1888, er et av de mer uvanlige portrettene fra det året.
Et ansikt bygget av skarpe kanter
Bochs hode er vinklet litt, blikket hans føres til siden i stedet for å møte betrakteren direkte. Pannen er høy og blek, hårfestet allerede tilbakevikende, og van Gogh har latt blekgult og hvitt fange opp langs issen der lyset er sterkest.
Rundt øynene og kjeven blir huden grønn og oker, blandet rett inn i hudtonene i stedet for å holdes som skygge. Det gir ansiktet et lett feberaktig preg, ravfargede øyne dypt under mørke bryn, en lang rett nese, et tynt rødlig-gyllent skjegg trimmet tett langs haken.
Under kragen er et stripete slips, blått og rustfarget mot en stivet hvit skjorte, et av de få partiene som er malt med noen form for tilbakeholdenhet. Alt over det, særlig huden, er bygget opp av små justeringer av farge snarere enn av linje.
En natthimmel uten egentlige stjerner i seg
Van Gogh satte dette hodet mot en grunn av nesten ren mørkeblå, utført i lange diagonale strøk som på avstand leses som været selv som beveger seg bak modellen. Strødd utover den er små flekker av hvitt og blekt gull, ikke tegnet som gjenkjennelige konstellasjoner, men plassert løst nok til å antyde dem.
Han skrev til broren Theo omkring denne tiden om ønsket om å male en drømmers portrett mot «den rikeste, mest intense blå» han kunne finne, slik at et lyst hode ville sitte der «som en stjerne i dypet av en asurblå himmel». Dette lerretet er den ideen utført i maling snarere enn i beskrivelse.
I øvre venstre hjørne avbryter en enkelt blek blomst feltet av blått, liten og litt malplassert, mer et privat merke enn en botanisk detalj. Det er lett å overse og, når det først er lagt merke til, vanskelig å slutte å lete etter.
Tøy malt som vær
Bochs frakk er i en tung sennepsgul farge, lagt på i brede, synlig retningsbestemte strøk som buer seg rundt skulderen og faller i rettere linjer nedover brystet. Van Gogh har ikke forsøkt å skjule penselstrøkene her slik han til en viss grad gjorde i ansiktet.
Malingen sitter tykt, med rygger, nesten vevd, i åpenbar kontrast til den tynnere, mer bearbeidede overflaten av huden over kragen. Mellom den grove gullet i frakken og den jevnere modelleringen av hodet trekkes blikket oppover, tilbake til ansiktet, hver gang det vandrer.
Den kontrasten mellom oppbygd tøy og nært behandlet hud er en av tingene som hindrer dette lille lerretet, bare 45 x 60 centimeter, i å leses som et konvensjonelt portrett. Det oppfører seg mer som en idé utarbeidet på nært hold enn som en registrering av en ettermiddags seanse.
Å leve med det, gjennom dagen
Hengt i et rom som får noe dagslys i det hele tatt, oppfører den blå grunnen seg forskjellig fra time til time. Morgenlys flater den ut mot svart; sent på ettermiddagen, med solen lavere og varmere, kan samme parti løfte seg mot en ekte midnattsblå, og de spredte flekkene begynner igjen å leses som noe nærmere stjerner.
Under lampe lys om kvelden tar frakken over, den sennepsgule varmen blir ytterligere varmere og trekker hele bildet mot gull. Ansiktet, fanget mellom de to fargefeltene, skifter med dem i stedet for å forbli fast, noe som er en rettferdig beskrivelse av hvordan van Gogh ser ut til å ha ønsket at et portrett skulle fungere.
Originalen henger i Musée d’Orsay i Paris, ett lerret blant mange fra en kort, intenst produktiv periode av van Goghs tid i sør. Lite som det er, bærer det mer av hans ambisjon for portrettmaling, ønsket om å male ikke en likhet, men en sinnstilstand, enn størrelsen skulle tilsi.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Musée d'Orsay samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.