Fire visne solsikker: historie og betydning
En maler som gjør opp status i Paris
I 1887 hadde Vincent van Gogh vært i Paris i nesten to år, delt bopel med broren Theo og arbeidet seg gjennom alt byen hadde å lære ham. Han hadde kommet dit med Nuenens gjørmete, potetfargede palett ennå i hånden, og han la den raskt bak seg, urolig av det han så i studioene og salongene rundt seg.
Han så nøye på impresjonistene, på Signacs og Seurats brudte farge, på de flate planene i japanske trykk som var hengt opp på kafévegger. Ingenting ble kopiert direkte. I stedet prøvde han det ut, malte seg gjennom ideene i stedet for å lese om dem, og et stilleben med avskårne blomster på et bord var like god en prøvearena som noe annet.
Det året malte han flere grupper av solsikker, ikke stolt stående i vann, men kuttet ved stilken og lagt flatt ned, allerede i ferd med å visne. Dette bildet, senere kjent som Fire visne solsikker, hører til den serien studier, laget i Paris et helt år før han i det hele tatt nådde Sør-Frankrike.
Fire hoder, lagt lavt
Fire solsikkehoder ligger på siden over lerretet, ikke ordnet oppreist i en vase. To tykke, vedaktige stilker buer ut fra den nedre halvdelen av bildet mot betrakteren, knudrete og kuttet rent ved enden, og holder blomstene nede som en hånd som presser dem mot bordet.
Hodet til venstre beholder mest av formen og fargen, kronbladene vifter fortsatt ut i en ring av oransje og rødt. Når man beveger seg mot høyre over lerretet, faller hodene mer sammen i seg selv, kronbladene krøller seg under, og det siste er nesten redusert til en fillete kam av blekgull mot veggen bak.
Omgivelsene røper nesten ingenting. En mørk grunn av grønt, blåsvart og flekker av matt rødt fyller den øvre halvdelen av lerretet, mens høyre kant varmes opp mot en rusten oker, som om kunstneren endret mening om lyset i rommet underveis.
Fargen sluppet løs
Van Gogh bygger hvert hode opp av korte, direkte strøk som følger den faktiske formen på det de beskriver, buer rundt frøskiven, stråler ut langs et kronblad. Malingen står stedvis opp fra lerretet, lagt på så tykt at penselmerkene leses som tekstur like mye som farge.
Oransjene og brunnene i blomstene står mot en grunn gjennomskutt av blå og fiolett skygge, særlig under stilkene, der malingen mørkner nesten til svart. Den kontrasten gjør mesteparten av arbeidet: uten den ville hodene blitt flate inn i bakgrunnen i stedet for å presse seg fram fra den.
Se nøye på en hvilken som helst frøskive, og merkestrøkene blir nesten besettende, hundrevis av små dabb som står for de tettpakkede småblomstene i et virkelig solsikkehode som har gått i frø. Det er en måte å se på som de fleste malere ikke ville bry seg med på et motiv som allerede er døende.
En studie før Arles
Et år senere, i Arles, skulle Van Gogh male solsikkestillebenene som gjorde blomsten til hans egen, lyse hoder som står oppreist i en vase mot flate gule vegger. Fire visne solsikker, malt i 100 x 60 centimeter, er der grunnlaget for disse bildene ble lagt, selv om stemningen her ikke er noe som helst lik den senere triumfen.
Disse blomstene feires ikke på sitt høydepunkt. De vises forbi det, slukne og tørkende, og bildet er mer opptatt av struktur og forfall enn av den dekorative glansen Arles-maleriene senere skulle jage. Det leses som forskning: hvordan sitter et solsikkehode egentlig, hvordan folder det seg og mister fargen når det er kuttet.
Det større lerretet ga ham rom til å la hvert hode bære reell vekt, nær naturlig størrelse, slik at stillebenet leses mindre som et bordoppsats og mer som en studie av fire separate motiver som tilfeldigvis deler en flate.
På en vegg, i skiftende lys
Originalen henger i dag i Kröller-Müller Museum, med sin mørke grunn og tykke impasto som belønner den nære, rolige måten å se på som en museumsvegg tillater. Det samme mørket er det som gjør at bildet endrer seg så mye med lyset rundt seg.
I svakt lys eller kveldslys forsvinner bakgrunnen nesten helt, og de oransje hodene ser ut til å sveve fritt fra alt annet. Under et sterkere, mer direkte lys kommer selve penselarbeidet fram, hver rygg av maling fanger sin egen lille skygge, og bildet skifter fra å være et bilde til å bli en gjenstand man kan se er laget for hånd.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.