Fiskebåter på stranden ved Saintes-Maries: historie og betydning
Fem dager til havet
I februar 1888 forlot Van Gogh Paris for Arles, på jakt etter et lys han mente bare sør kunne gi ham. I juni hadde han malt der i fire måneder, og arbeidet seg gjennom hvetemarkene og frukthagene rundt byen i et tempo som foruroliget selv broren Theo. Han ville videre til Middelhavet, og i begynnelsen av juni dro han med diligencen til Saintes-Maries-de-la-Mer, en fiskelandsby på Camargue-kysten han ennå ikke hadde sett.
Han ble der i fem dager. Det var hans eneste syn av åpent hav i tiden i sør, og han brukte den på å gå i klittene, skissere det flate marsklandet og fiskeflåten, og skrive til Theo om en kystlinje ulik alt han hadde malt før.
Farger som en makrell
Van Gogh ble mest slått av selve havet, som han beskrev som skiftende i farge på samme måte som en makrell, glidende mellom grønt, fiolett, rosa og grått nesten mens han så på det. Han lagde raske tegninger med blyant og rørpenn på stranden, og registrerte båtene som var trukket opp på sanden snarere enn vannet, siden flåten dro ut tidlig og sanden holdt motivene i ro.
Tilbake i det leide atelieret sitt på Place Lamartine i Arles gjorde han tegningene om til maling, og arbeidet raskt for å bevare friskheten i det han hadde sett ved kysten. Fiskebåter på stranden ved Les Saintes-Maries-de-la-Mer, malt i juni 1888 og nå i Van Gogh-museet, er ett resultat, et lerret på 81 ganger 65 centimeter bygget på hukommelse og en håndfull skisser snarere enn på lange økter foran motivet.
Båter oppkalt etter vennskap
Fire båter ligger trukket opp på sanden i forgrunnen, med skrog malt i direkte, ublandede farger: et rødt og svart skrog nærmest betrakteren, et grønt bak det, andre i blått og oker. Høye skråstilte master og sprier krysser himmelen i skjeve vinkler, noen uten seil, noen fortsatt med rigg, slik at båtene leses like mye som et kratt av linjer som en gruppe fartøyer.
Ett skrog bærer et navn langs siden, Amitié, fransk for vennskap, den slags detalj Van Gogh bare kunne ha hentet fra å se nøye på en virkelig båt på en virkelig strand. Han skrev at båtenes former og farger minnet ham om blomster, og lerretet bekrefter det: rødt, grønt og blått i skrogene står like klart og atskilt som kronblader mot den flate sanden.
Lenger ute, forbi bølgelinjen, seiler to båter med hvite seil heist, og to til er synlige som små fargede merker nær horisonten. Havet mellom dem og land er brutt opp i korte strøk av grønt, gråblått og hvitt, krusete snarere enn rolig, med skum som krøller seg inn langs strandkanten.
Himmelen opptar den øvre halvdelen av lerretet og har ingenting av det høye blå i Van Goghs senere provençalske himler. Den er blek, grønnlig grå og skyet, lagt inn med lange, feiende strøk som buer seg over båtene som vær som beveger seg gjennom, nærmere en himmel over Kanalen enn Middelhavets klisjé.
Linje, farge og sommeren i Arles
Båtene er tegnet med en fast, nesten kalligrafisk kontur, hvert skrog og hver mast festet av en mørk omriss før farge ble lagt innenfor. Denne kombinasjonen av tegnet linje og flat, mettet fyllfarge var noe Van Gogh hadde utviklet hele den sommeren i Arles, delvis lært fra de japanske trykkene han samlet på og her tilpasset franske arbeidsbåter.
Komplementærfarge gjør resten av arbeidet: det oransjerøde skroget er satt mot blågrønt hav, okersanden mot fiolettgrå skygge under båtene. Van Gogh leste og tenkte intenst på fargeteori det året, og dette lerretet setter teorien på en enkel, praktisk prøve på en strand full av vanlige arbeidsfartøyer.
Sanden selv er bygget av korte, dratt strøk av beige, grått og blekgult, med to små treklosser, kiler brukt til å støtte skrogene, plassert nær nederkanten nesten som signaturdetaljer. Ingenting i malemåten er tungt; hele lerretet har direktheten til noe fullført før lyset, eller minnet om det, kunne falme.
På en vegg, i skiftende lys
Hengt i et rom som får noe dagslys i det hele tatt, skifter bildet med det gjennom dagen. Morgenlyset fremhever den gule masten og de bleke skrogene; mot kvelden holder de røde og grønne båtene fortsatt stand mot et dunklere rom, fordi Van Gogh bygget dem av farge sterk nok til å overleve svakt lys.
Det belønner et andre og tredje blikk. Øyet går først til det nærmeste røde skroget, følger så mastene opp i den grå himmelen, og videre ut langs bølgelinjen til de små seilene ved horisonten, en vei gjennom lerretet som et blikk aldri helt fullfører i én omgang.
Sitt med det en stund, og det leses mindre som et bilde av provençalsk sol enn som et bilde av en arbeidende kystlinje på en vanlig dag, fanget av en maler som hadde fem dager ved havet og brukte hver eneste en av dem.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.