Fjellene ved Saint-Rémy: Historie, betydning og penselstrøk
I mai 1889 hadde Vincent van Gogh innlagt seg ved asylet Saint-Paul-de-Mausole, i utkanten av Saint-Rémy-de-Provence, og bak murene begynte han å male kalksteinsryggen i Alpilles som lukket horisonten mot sør. Fjell ved Saint-Rémy, malt det året, er et av resultatene fra disse månedene: et lerret bygget på et syn han så nesten daglig, vendte tilbake til og bearbeidet på nytt inntil fjellet sluttet å leses som landskap og begynte å føles som noe i bevegelse.
Han var trettiseks, i bedring etter krisen i Arles som hadde ført til at han frivillig søkte om innleggelse, og malingen var etter hans eget utsagn det som holdt ham stødig. Alpilles ga ham et motiv han ikke trengte å reise for å finne. Han kunne stå på asylets område, eller gå en kort avstand under bevoktning, og finne den samme takkede silhuetten som ventet.
Et år brukt på å betrakte én rygg
Saint-Rémy ligger ved foten av Alpilles mot nord, en kort kalksteinsrekke som reiser seg brått ut av ellers flatt provencalsk jordbruksland. Van Gogh malte kjeden gjentatte ganger gjennom 1889, fra ulike avstander og i ulikt vær, og behandlet den mindre som et fast landemerke enn som et motiv som endret seg hver gang han så på det.
Dette lerretet, på 90,8 ganger 71,8 centimeter, gir ryggen rom til å fylle nesten hele den øvre halvdelen av bildet. Det er ingen forsøk på å formilde størrelsen eller plassere den på behagelig avstand; fjellene inntar rett og slett utsynet, slik de ville ha inntatt hans.
Stein forvandlet til strøm
Toppene er bygget opp av korte, krusende strøk som følger steinens logikk snarere enn en fast lyskilde, krem og blek oker på de solbelyste flatene, blågrått og fiolett senket ned i foldene og kløftene mellom dem. En mørk, nesten svart kontur løper langs fjellkammen og gjennom det dype hakket i midten, og gir silhuetten en takket, opprevet kant mot himmelen.
Ingenting i fjellsiden står stille. Den samme rytmen av buede merker som Van Gogh brukte for sypresser og for himmelen i nattbildene sine, er i arbeid her, slik at fast kalkstein leses som om den foldet og rullet seg under sin egen vekt. Det er en måte å male på som insisterer på at et fjell ikke er ubevegelig, at det er blitt presset til sin form av krefter som fortsatt virker på det.
Himmelen over er en blek, urolig blå, lagt på med de samme løse, krusende strøkene som fjellet nedenfor, slik at overgangen fra stein til luft er en av farge og temperatur snarere enn en hard linje.
Et tak blant buskene
Nedenfor ryggen faller landet ned i et belte av tette, avrundede trær og kratt, malt i dyp blågrønn med den samme energiske berøringen. En enkelt liten bygning med et mørkt rødlig tak ligger lavt blant dem, nesten oppslukt av løvverket, det eneste tegnet på bosetning i hele scenen.
I forgrunnen nærmest bryter en klynge gule og hvite villblomster jorden på venstre side, en liten passasje av nær, delikat detalj mot de bredere fargefeltene rundt. Et blekt, sandfarget spor bukter seg gjennom den nedre kanten av lerretet, den ene delen av maleriet hvor malingen ligger flat og rolig i stedet for å dreie seg.
Hytten og blomstene er lette å overse ved første blikk, plassert lavt mot den mektige klippen bak dem, men det er de som gir fjellene deres målestokk. Uten det lille taket ville ryggen være en abstraksjon; med det forstår betrakteren hvor høyt over dalbunnen disse toppene faktisk reiser seg.
Farge presset mot sine ytterkanter
Van Gogh arbeidet fra en stram, bevisst begrenset palett her: fiolettblå, salvie og flaskegrønn, oker, krem og innslag av nesten svart. Ingenting i bildet er en naturalistisk farge akkurat, og likevel leses kombinasjonen som en varm, tørr provencalsk middag, lyset hardt nok til å bleke den bleke steinen og kaste kløftene inn i blå skygge.
Selve malingen er tykk, lagt på vått i vått enkelte steder, slik at rygger av pigment fanger virkelig lys over lerretets overflate. På nært hold oppløses fjellet i enkelte ladede strøk; på avstand løses de samme strøkene opp i stein, skygge og himmel.
Hva som endrer seg med lyset
Et maleri bygget så tungt opp av retningsbestemte penselstrøk oppfører seg ulikt avhengig av hvor lyset i et rom kommer fra. Skrått lys fra et sidevindu fanger malingens rygger over fjellsiden og får impastoen til å stå opp i relieff; flatere lys ovenfra lar fargen gjøre mer av arbeidet og roer overflaten ned.
Hengt hvor dagslys når det gjennom dagen, forskyver det seg sammen med rommet, klarere og mer blåtonet om morgenen, varmere etter hvert som oker og fiolett kommer frem mot kvelden. Det var allerede tilfelle med fjellet det avbilder, en rekke som Van Gogh malte igjen og igjen fordi den aldri så helt lik ut to ganger.
Originalen henger i dag i Solomon R. Guggenheim Museum, ett landskap blant gruppen av Saint-Rémy-bilder som følger ett enkelt syn holdt fast ved, og bearbeidet på nytt, gjennom et vanskelig år.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Solomon R. Guggenheim Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.