Gate i Auvers-sur-Oise: Historie, betydning og penselføring
Vincent van Gogh ankom Auvers-sur-Oise 20. mai 1890, han gikk av toget fra Paris etter et år innesperret på asylet i Saint-Rémy. Han tok et rom over Ravoux-kroen, avtalte å bli sett ukentlig av doktor Paul Gachet, og i løpet av få dager var han ute og malte igjen, ofte to ganger om dagen. Gate i Auvers-sur-Oise hører til den arbeidsutbruddet, et av landsbyutsiktene han laget i sine siste ti leveuker.
En landsby åpnet seg for ham igjen
Etter innestengelsen i Saint-Rémy ga Auvers Van Gogh gater han kunne gå i, hager han kunne stå foran, og taklinjer han kunne studere fra et dusin vinkler uten å spørre noen om lov. Han malte byen nesten daglig den sommeren, han beveget seg fra stråtekte gårdshus til kirken til hveteåkrene på platået ovenfor.
Dette lerretet måler 92,5 ganger 73,5 centimeter, en betydelig størrelse for arbeid produsert i dette tempoet. Det viser en gate han tydeligvis vendte tilbake til for å se nøye på, ikke en scene rasket ned i forbifarten.
Bildet bærer ingenting av uroen senere lesninger noen ganger projiserer på hans siste uker. Det er en registrering av nøye, stødig oppmerksomhet mot et vanlig hjørne av landsbyen.
Nedover veien
En jordvei faller på en bratt diagonal fra nedre høyre del av lerretet mot en klynge hus i midten, og forsvinner deretter bak dem. Øyet følger den skråningen automatisk, trukket av rekken av gule og okergule strøk som markerer stien under føttene.
Et høyt hus med et bratt, mørkeoransje tegltak og en smal skorstein står nesten i midten av komposisjonen, flankert av lavere hvitkalkede bygninger med grå steinfot og små vinduer med grønne skodder. Til høyre for det skråner et bredt tak av værbitt grønt ned mot betrakteren, mønet fanger det siste av strukturens geometri før øyet når den åpne porten under det.
Trær står som skiltvakter på begge sider, løvverket deres bygget av tette, buktende strøk av mørk oliven og svartgrønt, tyngre og mer skyggelagt enn noe annet i scenen. Bak takene er en tynn stripe av blekegrønn åsside så vidt synlig, det eneste hintet om det videre Auvers-landskapet bortenfor denne ene gaten.
Forgrunnsbanken er overlatt til gress og lav kratt, utført i korte, fnysende touch av gult, oker og salvie som leser, fra et skritt tilbake, som solbelyst vekst snarere enn individuelle strå. En lav steinmur bygget av grove grå blokker forankrer nedre venstre hjørne, en av de få passasjene i maleriet hvor penselen bremser ned.
Himmel i bevegelse, grunn i ro
Den øvre tredjedelen av lerretet er himmel, og det er den mest rastløse delen av hele bildet. Van Gogh la inn brede, skrå strøk av fiolettblått og nesten hvitt, alle trukket i omtrent samme diagonale retning, slik at himmelen ser ut til å bevege seg selv om ingenting i den er en sky i noen konvensjonell forstand.
Mot den strømmen sitter de oransje og rustrøde takene som en bevisst motvekt. Oransje og blått er nesten motsetninger på fargehjulet, og Van Gogh visste nøyaktig hva det å plassere dem side om side ville gjøre: hver av dem presser den andre til å se mer intens ut enn den ville gjort alene.
Husenes vegger holdes forholdsvis rolige, blekegrå, krem og matt hvitt påført i flatere partier, slik at takene og himmelen kan bære bildets energi uten at hele overflaten konkurrerer om oppmerksomheten. Grønt vises overalt, i skoddene, i trekronene, i det lange taket til høyre, det binder den øvre og nedre halvdelen av komposisjonen sammen.
På nært hold er nesten ingenting i dette maleriet et flatt område med farge. Selv steinmuren og de bleke husfasadene bærer synlige rygger av maling, lagt på raskt og latt være å holde sine egne kanter i stedet for å bli glattet ut.
Hvor maleriet befinner seg nå
Gate i Auvers-sur-Oise holdes i dag av Finlands nasjonalgalleri, et av de relativt få maleriene fra Van Goghs siste uker som har funnet et permanent hjem utenfor Frankrike eller Nederland. Tilstedeværelsen der betyr at besøkende møter denne bestemte landsbyveien langt fra byen hvor den ble malt.
Sett i virkeligheten belønner lerretet den typen nære blikk Van Gogh selv hadde på den gaten i 1890, takstein for takstein, strøk for strøk.
På en vegg, gjennom en dag
Hengt der dagslys når det, skifter maleriet mer enn de fleste. Morgenlys har en tendens til å skjerpe den diagonale draget i himmelstrøkene, mens et dempet rom om kvelden lar de oransje takene falle til ro i komposisjonens roligere tyngdepunkt.
Det som forblir konstant er draget fra den veien, en gate maleren gikk i og så nøye på nok til å etterlate, i løpet av ett lerret, en registrering av nøyaktig hvor lyset falt og hvor hånden hans beveget seg raskest.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Finnish National Gallery samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.