Glass med gule roser: Historie, betydning og penselføring
Vincent van Gogh nådde Paris tidlig våren 1886, og dukket uten forvarsel opp på broren Theos dør og ble i to år som skulle forandre måten han malte på. Theo drev et galleri som solgte den nye franske kunsten, og gjennom ham fikk Vincent rom der han kunne se impresjonistenes lerreter på nært hold i stedet for å høre om dem på annenhånd fra Antwerpen eller Nuenen. Han endret ikke paletten over natten. I stedet arbeidet han gjennom det første året i byen med en serie små lerreter, mest stilleben, og brukte det som måtte stå på bordet foran ham som en måte å teste farge mot farge.
Blomster var det opplagte motivet for denne typen øvelse: billige, utskiftbare og tilgjengelige i en by der et markedsbord aldri var langt unna. En bukett roser i et glass vann ga ham et fast oppsett av gult, grønt og reflektert lys som han kunne vende tilbake til over flere økter uten at blomstene selv overlevde så lenge. Presset var ikke å komponere et mesterverk, men å se hva som skjedde når tykk, varm maling møtte en bakgrunn han ennå ikke hadde lært å gjøre lysere.
Glass med gule roser, malt i 1886 og i dag eid av Van Gogh-museet, er ett resultat av denne testingen. Med sine 27 ganger 35 centimeter er det et lite bilde, utført i bordplatens målestokk snarere enn veggens, og det viser en kunstner midt i en krangel med seg selv: han strekker seg mot en friere berøring i blomstene mens rommet rundt dem fortsatt oppfører seg som interiørene han hadde forlatt i Brabant.
Et drikkeglass, ikke en vase
Blomstene står i et vanlig drikkeglass og ikke i noe valgt for anledningen, den slags kar som antyder at noen satte en håndfull avskårne roser fra seg på et bord uten store seremonier. En løs klynge av blekgule blomster, med kronblad som går fra nesten hvitt til en dypere oker der malingen ligger tykkest, lener seg ut mot lerretets venstre kant. En knopp har allerede gitt opp sin vekt og henger lavt på en bøyd stengel under hovedklyngen, fanget på det nøyaktige punktet der oppsetningen har begynt å gå over ende.
Bak og over rosene reiser en tett masse av brede grønne blader seg og fyller den øvre høyre delen av lerretet, slik at løvverket snarere enn blomsten gjør krav på mesteparten av bildets høyde. Selve glasset står omtrent midt i bildet, rettsidig og skåret med synlige fasetter som fanger lyset i diagonale striper av krem og blekrosa, mens vannet inni er gjengitt som lite mer enn et spredt strø av løse, mørke strøk.
Under glasset bærer en grønnaktig bordplate en myk, brutt refleksjon av det, malt uten noe av den definisjonen som er gitt buketten ovenfor. Hele oppsetningen står lavt og litt til venstre for midten, og overlater den øverste tredjedelen av lerretet til bladene og den mørke veggen bak dem.
Der penselen ombestemmer seg
Det som først fanger øyet, er hvor ulikt Van Gogh har behandlet rosene og bladene som omgir dem. Kronbladene er bygget opp av korte, tykke, nesten skulpturelle strøk av hvitt, krem og gult, lagt på så tungt at enkelte kronblader står litt opp fra lerretsoverflaten når man ser dem på nært hold.
Bladene er derimot malt løsere, i overlappende strøk av grønt, oliven og et skarpere gulgrønt der lyset treffer oversidene deres. Effekten er en slags rastløs, uferdig energi som har lite til felles med den omhyggelige, strammere penselføringen i stillebenene han hadde malt i Nederland bare et år eller to tidligere.
Glasset er bildets stilleste stykke teknisk dristighet. Et lite antall bleke, tørre strøk i hvitt og grønt beskriver fasettene og væsken inni, gjør arbeidet med gjennomsiktighet med svært lite maling og lar den mørke grunnen bak stå for skyggen. Det er ikke et prangende parti, men det er det ene stedet i lerretet der Van Gogh stoler på at noen få merker kan gjøre en hel del arbeid.
Veggen som fortsatt tilhører Nuenen
Bak buketten fyller en dyp maroonbrun vegg mesteparten av det øvre lerretet, bearbeidet med korte, gjentatte, nesten loddrette strøk som aldri helt faller til ro som en flat farge. Den virker mindre som de luftige bakgrunnene i impresjonistlerretene Van Gogh så i Paris det året, og mer som de skraverte, dystre interiørene i hans malerier av bøndene i Brabant.
Denne kontrasten er bildets egentlige motiv, mer enn rosene selv. En maler som hadde brukt år på å blande brune og umbra toner til hytteinteriører, prøvde i dette lerretet ut en lysere, mer brutt behandling av blomstene mens vanene fra hans gamle palett fortsatt styrte alt rundt dem. Resultatet befinner seg mellom to måter å male på snarere enn helt inne i den ene eller den andre.
Et lite lerret som trenger godt lys
Hengt på en vegg er dette ikke et bilde som kunngjør seg fra den andre siden av et rom. I dempet eller indirekte lys virker den maroonbrune bakgrunnen nesten svart, og rosene kan flyte sammen til en blek flekk til øyet får tid til å tilpasse seg og skille kronblad fra glass, og glass fra bladene bak det.
Direkte eller skrått lys endrer dette betraktelig. De oppbygde strøkene på blomstene begynner å fange lyset og kaste små skygger av seg selv, og bildet får en tekstur som ingen reproduksjon helt formidler. Det er et lerret som belønner å bli lagt merke til i forbifarten, slik et virkelig glass med avskårne blomster satt på et bord kan bli lagt merke til, snarere enn et som er laget for å bli lest umiddelbart fra den andre siden av et rom.
Den stille, ujevne tilstedeværelsen, som først gir fra seg fargen under det rette lyset og ellers blir halvt i skyggen, har mer å gjøre med det Van Gogh faktisk arbeidet seg gjennom i 1886 enn med den lysere paletten folk i dag forbinder med navnet hans. Det er et tidlig bilde, laget av en kunstner som ennå bestemmer hva slags maler han kommer til å bli.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.