Gress og sommerfugler: Historie, betydning og penselarbeid
En maler bundet til en hage
I mai 1889 lot Van Gogh seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole nær Saint-Rémy-de-Provence, på jakt etter litt struktur etter sammenbruddet som hadde avsluttet tiden hans i Arles. Institusjonen ga ham et ekstra rom å bruke som atelier, og da legene mente det var trygt, lot de ham gå ut for å male under oppsyn innenfor de murkledde områdene og på jordene i nærheten.
Store deler av den første sommeren var motivene hans det som lå like i nærheten: iris og syrin ved klinikkens mur, sypresser sett over gjerdet, og det vanlige, ustellte gresset ved føttene hans. Gress og sommerfugler, malt i 1889, hører til denne snevrere måten å se på som inngjerdingen mer eller mindre hadde tvunget på ham.
I stedet for de åpne hvetemarkene han hadde malt lenger nord, begynte han å sette staffeliet lavt, tett på bakken, og bli ved en enkelt flekk eng til han hadde sagt alt han kunne om den. Dette lerretet, på 61 x 51 cm, er bygget helt opp av den slags vedvarende, nære oppmerksomhet.
En eng sett fra bakken
Det finnes ingen horisont her og ingen himmel. Bildet er beskåret så tett at gress og lav blomstring fyller hele flaten, som om betrakteren knelte i enga i stedet for å stå over den.
Øverst til venstre reiser en løs kvast av blekrosa og kremhvit blomstring seg opp av gresset, blomstene til en lav busk fanget midt i blomstringen blant de grønne stråene. Kronbladene er lagt inn med myke, avrundede strøk som skiller seg fra de skarpere strøkene som er brukt til gresset rundt dem.
Små bleke sommerfugler er spredt utover komposisjonen i stedet for samlet på ett sted, en som svever like til høyre for midten, en annen foldet lavt nær nederkanten, en tredje som har satt seg blant blomster nederst til høyre. De er malt med en håndfull raske, presise strøk, vingene fanget midt i en flaksen i stedet for posert.
Mot nederst til høyre avbryter flekker av bar, solvarm jord gresset i striper av oker og lilla-grått. Disse åpningene lar øyet hvile før det vender tilbake til det tettere virvaret ovenfor, og de viser at dette er slitt mark, tråkket eller beitet, ikke en idealisert plen.
Farge bygget opp i små beslutninger
Paletten holder seg nær det motivet bød på: grønnfarger som skifter fra kjølig blågrønt i skyggen til et hett gulgrønt der sollyset treffer tuppene av gresset. Mot dette leses den okergule jorden og den rosa og kremhvite blomstringen som varme avbrytelser snarere enn et eget fargeskjema.
Van Gogh fletter grøntfargen sammen med tråder av fiolett og skifergrått lagt inn i de skyggelagte røttene av gresset, et grep han brukte ofte i denne perioden for å hindre at grønt blir flatt eller tungt. Noen få strøk med rødt, knapt mer enn små flekker, sitter lavt i komposisjonen og trekker øyet ned i dybden av enga.
Det finnes ingen enkelt lyskilde som dramatiserer scenen, ingen lang skygge som faller over gresset. I stedet ser lyset ut til å komme fra alle steder på én gang, det jevne, lett blekende dagslyset en middag i Provence, slik at farge og tekstur bærer bildet snarere enn belysning.
Gresset som et felt av merker
Hvert strå i dette maleriet er en egen beslutning. Van Gogh bygget gresset opp av korte, retningsbestemte strøk med tykk maling, hvert av dem følger leningen til en virkelig stengel, slik at penselarbeidet selv oppfører seg som vekst.
På noen steder samler strøkene seg i små strålende virvler, tuer som spinner utover fra et lavt punkt som strømvirvler i vann. Det er et mønster han vendte tilbake til i flere av sine studier fra Saint-Rémy av underskog og eng, der bakken selv blir like mye motivet som noe som står på den.
Malingen er lagt på tykt nok til å holde på rygger og furer som fanger virkelig lys over lerretets overflate, slik at teksturen i penselarbeidet gjenskaper teksturen i gresset det skildrer. På nært hold leses bildet som nesten abstrakt, et felt av fargede merker; først på litt avstand løser det seg opp til eng, blomstring og sommerfugl.
Å leve med maleriet
Hengt der dagslyset når det gjennom dagen, fortsetter en reproduksjon som denne å forandre seg på måter et flatere bilde ikke ville gjøre. Morgenlyset plukker frem de kjøligere blå- og fiolettonene som er flettet inn i skyggene; utpå ettermiddagen kommer den okergule bakken og de varmere grønnfargene frem.
Fordi komposisjonen ikke har noen horisont og ikke noe fast ståsted, organiserer den ikke et rom slik et landskap med himmel og avstand har en tendens til. Den oppfører seg mer som en nær, oppslukende detalj, noe som skal leses langsomt i stedet for å oppfattes med ett blikk, i tråd med den tålmodige oppmerksomheten på bakkenivå som Van Gogh ga den i 1889.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.