Grønt hvetefelt med sypress: Historie, betydning og penselføring
En sommer på Saint-Paul-de-Mausole
I juni 1889 hadde Vincent van Gogh latt seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole, like utenfor Saint-Rémy-de-Provence, etter sammenbruddet som avsluttet tiden hans i Arles. Han fikk et ekstra rom å bruke som atelier, og så snart tilstanden hans tillot det, fikk han gå ut, under oppsyn, for å male i markene og olivenlundene rundt murene.
Green Wheat Field with Cypress, malt i 1889 og i dag kjent under denne originaltittelen, hører til denne perioden med tett oppfølging, men intens produktivitet. Van Gogh arbeidet raskt i friluft den sommeren, og vendte gang på gang tilbake til den samme skråningen med hvete nedenfor asylet, den samme åsrekken, den samme mørke sypressen som reiste seg over avlingen.
Etter sitt eget utsagn i brev til broren Theo malte han for å holde seg selv sammen like mye som for å lage bilder. Hvetemarken, som blir skåret ned og vokser opp igjen, blir i disse lerretene en slags klokke for hans egen bedring, målt i avlingens farge snarere enn i måneder.
Hvete, et gårdstak og en rullende himmel
Lerretet, 92,5 ganger 73,5 centimeter, er bygget opp i tre bånd. Et bredt felt med ung hvete fyller de nederste to tredjedelene, ennå grønt snarere enn gyllent, og stråene og gresstråene er fremhevet ett for ett i korte, opprette strøk som tykner til mørke, ugresslignende blader i nederste venstre hjørne.
Bak marken ligger en lav gårdshus like til høyre for midten, taket i en blek gulgrønn tone, en skorstein som bryter taklinjen, halvt skjult av en klynge med rundere, mykere trær. Flere trær og en lav åsrekke løper langs horisonten i blåtoner og fiolett, og lukker mellomgrunnen uten å gjøre den flat.
Til venstre for gårdshuset reiser sypressen seg gjennom hele lerretets høyde, mørk og uregelmessig mot en himmel som gjør mesteparten av arbeidet i bildet. Store, rullende skyer, hvite med gråblå skygge, er satt ned i brede, krusende strøk mot en mellomblå grunn som er stripet med varmere, okerfargede partier.
Ingenting i maleriet står stille. Blikket lander først på sypressen, fordi den er det eneste vertikale i et lerret som ellers er bygget på horisontaler og diagonaler, og blir deretter trukket sidelengs langs marken og opp i den roterende himmelen.
Treet Van Gogh ønsket å eie
Sypresser hadde blitt nærmest en besettelse for Van Gogh den sommeren. I et brev til Theo kalte han treet like vakkert i linje og proporsjon som en egyptisk obelisk, og satte seg fore å gjøre med det hva han allerede hadde gjort med solsikken, å gjøre det til et motiv ingen før ham hadde malt på akkurat denne måten.
Han beskrev sypressen et annet sted som en flekk av svart i et solfylt landskap, og det er den rollen den spiller her, en enkelt mørk, oppadstigende form satt mot de blekeste, lyseste elementene i bildet, skyene og den unge hveten.
Paret med en mark som ennå er grønn snarere enn moden, leses treet mindre som en dyster tone enn som en motvekt, det ene faste, rotfestede i en scene hvor alt annet, avling, sky og lys, er synlig i bevegelse.
Penselarbeid som aldri står stille
Van Gogh bygget dette landskapet nesten utelukkende ut av retningen på strøkene sine. I hveten løper de lavt og tett sammen, lagt ned i en svak diagonal slik at hele marken synes å lene seg, som om en vind nettopp har gått gjennom den.
I sypressen blir den samme ladede penselen vertikal og svakt spiralformet, strøk over strøk, slik at treet synes å vri seg mens det klatrer snarere enn bare å stå. I himmelen krusler og ruller strøkene, og beskriver skyene som bevegelig vær snarere enn faste hvite former.
Selve malingen er tykk på enkelte steder, lagt på med synlige rygger hvor penselen er blitt dratt og ladet på nytt, og denne teksturen fanger virkelig lys ulikt avhengig av hvor en betrakter står, slik at overflaten selv synes å skifte like mye som scenen den skildrer.
Maleriet i dag
Originalen Green Wheat Field with Cypress tilhører National Gallery Prague, hvor den kan ses som ett vitnesbyrd om hva Van Gogh gjorde ut av ett enkelt motiv, vendt tilbake til gang på gang, i et vanskelig og produktivt år.
På en vegg hjemme gjør de samme egenskapene som gjør lerretet urolig i galleriet, det lydhørt overfor rommet rundt seg. Morgenlys fremhever de kjølige blåtonene i himmelen og åsene, mens varmere kveldslys trekker fram okeren og gullet som ligger i hveten og i skyene, slik at maleriet aldri helt faller til ro i én stemning.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i National Gallery Prague samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.