Hagen ved asylet: historie, betydning og penselføring
I mai 1889, ett år før sin død, lot Vincent van Gogh seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole, i utkanten av Saint-Rémy-de-Provence. Legene holdt ham i nærheten av området, og i månedsvis var den inngjerdede hagen bak de gamle klosterbygningene nesten hele den utendørs verdenen han hadde. Han malte den besatt, i ulike årstider og ulikt vær, helt til det samme hjørnet med furutrær og stier ble et av hovedmotivene i hans siste arbeidsår.
Hagen ved asylet, malt i 1889 og i dag eid av Van Gogh-museet, er et av disse utsiktene. Den viser ikke noe fjernt landskap, ingen åpen vei, ingenting av det provencalske landskapet han hadde malt så fritt i Arles. Det den viser i stedet, er det som var foran ham hver dag: trær, jord, en lav grensemur, og bak den en stripe himmel.
Trær som fyller hele lerretet
Bildet domineres, nesten overveldes, av en gruppe høye furutrær der stammene vrir seg oppover i blek gråblått og reiser seg klart over det tette løvtaket ovenfor. Van Gogh har latt dem fylle nesten hele høyden i komposisjonen, slik at himmelen bare vises som fragmenter fanget mellom grenene, helt til horisonten åpner seg på høyre side.
I forgrunnen, like til venstre for midten, er en stamme kuttet eller brukket av, med det taggete, bleke treet blottlagt mot den omkringliggende barken. Den sitter lavt og stump blant de stående trærne, et stykke skade som Van Gogh gjengav like nøye som enhver levende gren.
I nærheten står en enkel trebenk og en liten kasse på den bare, rødbrune jorden. Ingen av dem er storslåtte eller pittoreske. De fremstår som det vanlige inventaret i en hage som folk faktisk brukte, satt ned blant trær som åpenbart hadde vokst der lenge før noen tenkte på å sitte under dem.
En mur, en sti og to små figurer
På høyre side av lerretet viker trærne for den okergule flanken av selve asylbygningen, der første etasje gjennombores av en skyggelagt buegang. En brolagt sti løper langs den, fanger kjølig blågrått lys, og en lav mur skiller den beplantede hagen fra den stripen med åpent landskap utenfor.
Langs den stien går en enslig figur med ryggen til oss, dverget av trærne, mens to figurer til står sammen lenger borte nær bygningen. De er malt med bare noen få strøk hver, men de er nok til å sette en menneskelig målestokk mot størrelsen på furutrærne og til å antyde at denne hagen, hvor innesluttet den enn var, fortsatt var et sted folk beveget seg gjennom.
En blomstrende busk, klattet i hvitt og grønt, vokser langs stien nær muren. Den er en av de få myke, ustrukturerte partiene i et lerret som ellers er bygget av faste, retningsbestemte strøk, og den trekker blikket mot lyset bortenfor trærne.
Skumringslys over grensemuren
Over muren er himmelen bearbeidet i horisontale bånd av fiolett, gull og blek rosa, fargene i en provencalsk kveld snarere enn det høye blå i middagstiden. En rygg av mauvefargede åser ligger lavt mot den, det eneste hintet om landskap bortenfor asylets område.
Den varme, åpne stripen med himmel står i direkte kontrast til de kjølige, sammenfiltrede grønn- og blågråtonene i selve hagen. Van Gogh har stilt trærnes lukkede verden mot himmelens vide verden uten noen gang å la den andre dominere lerretet; muren blir stående fast på plass, og hagen blir foran.
Penselarbeidet som bærer hele scenen
Enhver overflate i maleriet, løvverk, bark, jord og himmel, er bygget av korte, rytmiske strøk lagt tett sammen, som krøller seg og overlapper hverandre i stedet for å smelte sammen. Malingen sitter tykt på lerretet, slik at særlig stammene ser ut til å vri seg og presse seg fram under lyset i stedet for bare å være konturert.
Dette var måten Van Gogh hadde utviklet gjennom sitt år i Saint-Rémy, en måte å male på som gjorde selv en fast, kjent utsikt til noe rastløst. Lerretets mål, 90,5 x 71,5 centimeter, er beskjedne, men penselarbeidets tetthet gir hagen en fysisk vekt langt utover størrelsen.
Hva denne hagen gjør på en vegg
Hengt i et rom oppfører Hagen ved asylet seg mindre som et landskap og mer som en skjerm av trær som står mellom betrakteren og lyset. Om morgenen, når et rom er kjøligst, er det de blågrå stammene og de mørke grønnene som gjerne leses først. Senere på dagen, når lyset varmes opp, kommer gullet og fiolett i himmelen gjennom grenene fram i stedet.
Det belønner et andre og tredje blikk på en måte en enkel hageutsikt ikke ville gjort, nettopp fordi så mye av lerretet er viet til trærne Van Gogh ikke kunne gå forbi uten å male. Det som begynte som den innsnevrede utsikten fra et asylvindu, forblir, på en vegg et og et halvt århundre senere, et bilde som stadig finner nytt lys å fange.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.