Høystakker under regntung himmel: Historie, betydning og penselføring
Mot slutten av våren 1890 hadde Vincent van Gogh forlatt asylet i Saint-Remy og slått seg ned i Auvers-sur-Oise, en landsby ved elven Oise, lett tilgjengelig både fra Paris og for broren Theo. Han arbeidet under det løse oppsynet til dr Paul Gachet, i rom over en kafé, og han malte i et tempo som fortsatt forbløffer dem som prøver å telle lerretne: nesten ett om dagen, mange av dem vide utsyn over hvete-landskapet som omga landsbyen. Høystakker under en regntung himmel hører til den siste utbruddet, malt i 1890, i ukene før hans død i juli samme år.
En landsby omringet av hvete
Auvers lå i åpne jordbruksområder, og ved midtsommer var feltene rundt fulle av stående korn, kappede staur og de store kuplede stakkene som lagret en sesongs avling mot været. Van Gogh hadde malt denne typen motiv før, i Arles og i Saint-Remy, men i Auvers vendte han tilbake til det med en ny intensitet, og arbeidet med den samme strekningen av sletten i ulikt lys og ulike tilstander av himmel.
Han illustrerte ikke landbrukslivet så mye som han testet hvor langt et landskap kunne bære følelser. En høystakk, en vei, en åserekke: dette var enkle nok motiver at bildets kraft måtte komme helt fra farge og bevegelsen i penselen.
En stor stakk, og himmelen bak den
Bildet er bygget rundt en enkelt dominerende høystakk, dens avrundede gyldne masse fyller mellomgrunnen og fanger nesten alt det varme lyset i komposisjonen. En andre, mindre stakk sitter like bak og til høyre for den, halvt vendt bort, med en gruppe mørke trær og hjørnet av en lav bygning bak den.
Foran høystakken åpner bakken seg til en bred fordypning, dens overflate gjengitt i kjølige blåfiolette strøk som leses som stående vann eller dyp skygge som skjærer tvers over det bleke stubben på feltet. Løse gress og lav grønn kratt skyter opp gjennom forgrunnen i raske, spredte merker av grønt og rust, og bringer øyet helt opp til billedflaten før det reiser tilbake til stakken.
Over alt dette tar himmelen opp mer enn halvparten av lerretet, en masse av krusende gråhvite skyer som beveger seg i lange bånd fra venstre mot høyre. Små mørke fugler skjærer gjennom himmelen i en løs spredning, vingene deres noen få økonomiske strøk av nesten-svart mot den bleke bakken, og gir de eneste harde, skarpe merkene i et ellers mykt og rullende bilde.
Hvordan malingen sitter på lerretet
Van Gogh arbeidet dette lerretet, som måler 52,5 ganger 64 centimeter, med det samme rastløse, retningsbestemte penselarbeidet som preger hans siste Auvers-bilder. Skyene er ikke blandet, men bygget av separate buede strøk, hvert og ett følger himmelens vending, slik at hele den øvre halvdelen av maleriet synes å være i bevegelse selv om ingenting i det faller eller blåser.
Selve høystakken er lagt inn med kortere, tettere strøk av oker, gull og brent oransje, tykke nok til å fange virkelig lys over malingsflaten og gi stakken en vekt som det omkringliggende feltet ikke har. Innslag av grønt og brunt definerer basen hvor halm møter jord, og noen mørkere aksenter markerer fuglene som har slått seg ned eller er i ferd med å lande på flanken.
Den blå fordypningen i forgrunnen er håndtert nesten like fritt som himmelen, med de samme lange buede strøkene vendt på siden, slik at vann, sky og felt deler en enkelt rastløs rytme av maling selv om de er tre forskjellige stoffer. Denne repetisjonen er en del av det som holder komposisjonen sammen: ingenting i den står stille.
Fargen holder seg gjennomgående innenfor et smalt, gjennomtenkt område: okere og gull i stakken, blåfiolett i den skyggefulle grunnen, sober grått og hvitt i himmelen, med grønt stort sett begrenset til den nære forgrunnen. Det er en dempet palett etter van Goghs egne standarder, nærmere den tempererte fargen fra hans siste uker enn de høylyste gule fra Arles.
Hvor maleriet har holdt til
Maleriet holdes i dag av Kröller-Müller Museum, i Nederland, en del av en samling bygget rundt nettopp denne typen sene van Gogh-landskap. Dets tilstedeværelse der plasserer Høystakker under en regntung himmel sammen med andre verk fra de samme Auvers-månedene, bilder laget innen syns- og hørselsvidde av hverandre i en enkelt kort sesong.
Hva bildet gir et rom
Hengt der dagslys når det, endrer maleriet seg time for time på en måte flatere, jevnere belyste landskap ikke gjør. Morgenlyset plukker frem gullet i stakken og lar den blå fordypningen leses nesten som kjølig skygge; mot kvelden blir hele overflaten gråere, og himmelens krusende strøk blir den dominerende begivenheten i rommet.
Det belønner et nært blikk like mye som et flyktig et. Fra tvers over et rom leses det rett og slett som en høystakk under en tung himmel; på nært hold løser bildet seg opp i hundrevis av individuelle, bevisste merker, hvert og ett bærer fortsatt retningen og trykket fra hånden som laget det i 1890.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.