Hus med solsikker: Historie, betydning og maleteknikk
Vincent van Gogh ankom Auvers-sur-Oise 20. mai 1890, endelig løslatt fra asylet i Saint-Remy og installert i et rom over Ravoux-kroen. Han hadde kanskje ti uker igjen å leve, selv om ingen rundt ham visste det ennå. Det han visste, var at han ville arbeide, og han satte i gang med landsbyen og hagene dens i et tempo som fortsatt forbløffer folk som studerer produksjonen hans.
Under løs tilsyn av Dr Gachet, som bodde i nærheten og selv malte litt, gikk Van Gogh ut de fleste morgener med staffeliet sitt og kom tilbake med et ferdig lerret om kvelden. Stråtak, kjøkkenhager, hvetemarker og de lave steinhyttene i landsbyen ble nesten daglig motivet hans. Han lette ikke etter store motiver. Han ville ha det vanlige stoffet i et sted han hadde blitt glad i.
House with Sunflowers, malt i 1890 og med mål på moderate 41 x 31,5 centimeter, hører til denne siste arbeidsperioden. Den lille størrelsen passer til tempoet det ble laget i: en enkelt økt, eller nesten, foran en hytte han må ha gått forbi ofte på turene sine rundt Auvers.
En hytte bak solsikkene
Maleriet setter et landsbyhus i sentrum av oppmerksomheten, med gavler og takvinduer som bryter taklinjen til en uregelmessig, hjemlig silhuett. En skorstein reiser seg i den ene enden. Veggene er enkle og lyse, den typen bygning Van Gogh ikke fotograferte noe sted og malte overalt i sine siste uker, fordi Auvers var full av dem.
Et lavt gjerde løper langs forsiden av eiendommen, og en sti leder blikket fra forgrunnen mot døren, noe som gir huset en bebodd, tilgjengelig følelse snarere enn en monumental en. Dette er ikke et landemerke. Det er noens hjem, sett fra gaten slik en nabo ville se det.
Foran veggen står solsikker høye og løse blant tett hagevekst, ikke kuttet og arrangert i en vase, men latt stå der de vokste. Tett løvverk fyller den nedre halvdelen av lerretet, busker og blader presser seg nær betrakteren, slik at huset selv ser ut til å ligge litt tilbaketrukket, skimtet gjennom en hage i arbeid snarere enn stilt ut for sin egen skyld.
Maling lagt på i hast
Van Goghs penselstrøk skifter merkbart mellom de to halvdelene av scenen. Arkitekturen er bygget opp av kortere, stødigere strøk, nok til å fastsette takets vinkler og veggenes flate plan uten å beskrive dem for mye. Hagen derimot er utført i raske, rytmiske strøk av gull og grønt som knapt stopper for å definere et enkelt blad eller en blomst.
Den kontrasten er ikke tilfeldig. Den lar øyet lese huset som en stabil, fast form mens beplantningen rundt føles levende og litt uregjerlig, nærmere hvordan en hage faktisk oppfører seg midt på sommeren enn en ryddig botanisk registrering av den.
Malingen ligger tykt på enkelte steder, med rygger der penselen har blitt dratt og snudd snarere enn glattet ut. På nært hold skiller enkeltstrøkene seg ut som tydelige fargemerker; ta et skritt tilbake, og de løses opp til solsikkehoder, blader og den tette grønne massen i et velstelt jordstykke. Det er rask, fysisk maling, laget av noen som arbeidet mot lyset og mot årstiden.
Et motiv han ikke kunne la være
Van Gogh hadde vendt tilbake til solsikker igjen og igjen siden årene i Arles, der blomsten hadde blitt noe nær en personlig signatur. De tidligere maleriene viser avskårne blomster arrangert innendørs, nøye komponerte stilleben laget som dekorasjon for et rom han delte med Gauguin.
Her opptrer blomsten annerledes: rotfestet, utendørs, voksende mot en hyttevegg blant andre planter snarere enn isolert i en vase. Den leses mindre som et emblem posert for betrakteren og mer som noe han rett og slett fant foran seg på en tur gjennom landsbyen, verdt å stoppe for uansett hvilken tidligere betydning den hadde for ham.
Huset bærer også sin egen stille vekt i bildet. Van Gogh malte hyttene i Auvers gjentatte ganger den sommeren, tiltrukket av stråtakene, de lappede veggene, de små hagene. Sammen med solsikkene bringer motivet sammen to ting han stadig vendte tilbake til i sine siste måneder: enkle landlige boliger og en blomst han utvilsomt hadde gjort til sin egen.
Å leve med maleriet
I denne størrelsen belønner maleriet et sted der noen faktisk kan stå nær det, nær nok til å se malingens rygger på solsikkehodene og den løsere veven av strøk i løvverket. Fra den andre siden av et rom leses gull- og grønnfargene som en enkelt varm masse; nærmere skiller de seg igjen til de raske, individuelle merkene Van Gogh la ned.
Dagslys fremhever kontrasten mellom de flatere arkitektoniske partiene og den tykke, bearbeidede overflaten i hagen, mens lampelys om kvelden har en tendens til å trekke gulltonene frem og la de mørkere grønnfargene falle tilbake. Begge lesningene passer komfortabelt i et rom som får en blanding av naturlig og kunstig lys gjennom dagen.
Det er et bilde bygget på en kort tur og en vanlig hage, ikke på store ambisjoner, og det bærer den direktheten med seg til en vegg. Ingenting i det ber om å bli beundret på avstand. Det ber om å bli sett på slik Van Gogh så på selve hytta, på nært hold, i forbifarten, på en vanlig dag i en landsby han hadde blitt godt kjent med.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.