Hveteåker med sigdmann og sol: historie og betydning
Et rom i Saint-Rémy, et jorde utenfor vinduet
I mai 1889 lot Vincent van Gogh seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole, like utenfor Saint-Rémy-de-Provence. Fra et vindue med gitter i øverste etasje kunne han se et inngjerdet hvetefelt som steg opp mot Alpilles-åsene, og gjennom månedene som fulgte malte han det samme feltet igjen og igjen, i regn, i vind, under en stigende måne og, på dette lerretet, på høyden av innhøstningen.
Hvetefelt med sigdmann og sol hører til den serien. Van Gogh hadde sett feltet gå fra grønne skudd til modent gull gjennom sommeren, og da han satte opp staffeliet for å male kornet som ble skåret, hadde han allerede brukt måneder på å studere hvordan den samme flekken jord forandret seg under ulikt vær og ulike sinnstilstander.
Han tenkte på sigdmannen som arbeidet alene under solen som en skikkelse knyttet til dødelighet, en arbeider hvis arbeid bringer hveten, og i forlengelsen menneskelivet, til sin ende hvert år. Det er et motiv han vendte tilbake til med uvanlig alvor, og han malte flere versjoner av det samme motivet den sommeren mens han prøvde å få bildet riktig.
Hvete, en sol og en enkelt skikkelse
Lerretet, malt i 1889 og 92 ganger 72 centimeter, er nesten helt viet selve feltet. Bunter av skåret hvete reiser seg i forgrunnen som små gylne høystakker, med strå som krøller seg og knyter seg under penselen, mens en enslig sigdmann lenger bak bøyer seg over arbeidet sitt, sigden i hånden, halvt skjult av kornet som ennå står rundt ham.
Over feltet ligger en blek skive av en sol lavt på en himmel i samme okerfarge som hveten under den, slik at himmel og grunn knapt kan skilles i tone. Det finnes ingen horisontlinje i blått eller grått som skiller dem, og hele den øvre halvdelen av bildet gløder av den samme heten som innhøstningen selv.
En lav steinmur løper tvers over midten av komposisjonen og markerer kanten av det inngjerdede feltet og skiller det skårne kornet fra de bølgende åsene bak det. Små gårdshus med røde tegltak ligger lunt i skråningene bortenfor muren, beskjedne og halvt skjult blant trær.
Fjellene bak kornet
Til høyre i lerretet reiser Alpilles seg, malt i kjølige blåtoner, mauve og fiolett som står i bevisst kontrast til de hete gulfargene på feltet nedenfor. Van Gogh hadde blitt godt kjent med denne beskjedne kalksteinsrekken under oppholdet nær Saint-Rémy, og den dukker opp i bakgrunnen av mange av maleriene han laget der.
Valget om å sette en så kjølig farge mot så mye gult gir åsene en tyngde og avstand som det flate, nære feltet ikke har. Blikket vandrer fra den oppdyngede hveten i forgrunnen, tilbake over muren og opp i blått berg, før det uunngåelig vender tilbake til den lille arbeidende skikkelsen og den bleke solen over ham.
Farge lagt på som hete
Van Gogh bearbeidet hele feltet i korte, retningsbestemte strøk av gult, oker og gull, lagt så tykt at malingen selv synes å bære teksturen av skåret og stående korn. Der hveten er samlet i bunter, krøller og ruller penselstrøkene seg, og der den ennå står, løper strøkene rettere, i den retningen stråene ville falle.
Solen er bygget opp av konsentriske ringer med maling, risset inn i den våte overflaten slik at den leses som en skive av lys snarere enn en flat form. Den er malt nesten i samme farge som himmelen rundt seg, slik at den gløder snarere enn skinner, en kilde til hete mer enn til opplysning.
Grønt forekommer sparsomt, i noen trær ved lerretets venstre kant og i sigdmannens eget tøy, akkurat nok til å hindre at det gylne feltet tipper over i monotoni. Innslag av rødt på takene bortenfor muren gjør en lignende jobb i miniatyr, små fargeankere i et bilde som ellers er bygget nesten utelukkende av én het familie av gulfarger.
På en vegg, gjennom dagen
Hengt i et rom som får virkelig dagslys, oppfører dette maleriet seg mindre som et fast bilde enn et felt gjør utendørs. I morgenens flatere lys ligger gulfargene tett sammen, og komposisjonen leses rolig, mur, hvete, ås og himmel faller hver på plass.
Når lyset i rommet varmes mot kvelden, fanger de oppbygde malingryggene det i en vinkel, og hele overflaten synes å skifte, buntene i forgrunnen får plutselig tyngde og skygge, solen på himmelen lysner mot det omkringliggende gullet. Det belønner å bli sett på mer enn én gang, og til ulike tider.
Originalen henger i dag i Kröller-Müller Museum, blant de største samlingene av Van Goghs verk noe sted, der den holder selskap med andre malerier fra de samme månedene i Saint-Rémy. Sett der eller i reproduksjon forblir den en av de klareste uttalelsene Van Gogh kom med om et motiv han vendte tilbake til hele livet: arbeid, vær og gangen i en årstid, gjengitt i et enkelt felt under en enkelt sol.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.