Hvetemark med sigdmann: historie, symbolikk og penselarbeid
Da Vincent van Gogh malte Hvetemark med sigdmann i september 1889, hadde han tilbrakt fem måneder som frivillig pasient ved asylet Saint-Paul-de-Mausole, like utenfor Saint-Rémy-de-Provence. Rommet hans og det tilstøtende atelieret vendte ut mot en inngjerdet hvetemark omkranset av den lave fjellryggen Alpilles, og gjennom hele sommeren vendte han tilbake til det samme motivet igjen og igjen, mens han så avlingen vokse, modnes og til slutt falle for sigden.
Han hadde bedt broren Theo om å holde ham forsynt med lerret og maling gjennom de verste periodene av sykdommen, og arbeidet forble en av de få tingene som holdt ham oppe. Han hadde malt denne samme marken én gang tidligere, i juni, mens hveten ennå var grønn. I september sto den fullt moden, og han vendte tilbake til motivet med en enkelt sigdmann som nå skar seg gjennom den.
En inngjerdet mark under Alpilles
Lerretet, malt i 92,7 ganger 73,2 centimeter, er nesten utelukkende bygget opp av det som fyller de nederste to tredjedelene: hvete. En lav steinmur løper tvers over mellomgrunnen og skiller den dyrkede marken fra en spredning av gårdshus med røde tak og den blågrå massen av Alpilles bortenfor.
Til venstre, der den reiser seg over muren, står en enkelt blomstrende plante med tykk stengel og en duskete topp høyere enn noe annet i bildet, en av de eneste vertikale aksentene i en komposisjon som ellers er bygget opp av lange horisontale drag av land. En blek, nesten hvit sol henger lavt på en himmel som er vasket i myk grønt og gult, og lyset er så jevnt over scenen at nesten ingenting kaster skygge.
Gårdshusene langs muren er malt små og enkle, knapt mer enn noen strøk av rødt og grått, nok til å plassere marken i et levende landskap snarere enn i et tomt et. De ligger på nøyaktig den høyden der øyet, etter å ha krysset hveten, kommer til ro før det klatrer opp i åsene.
Sigdmannen i arbeid
Nær midten av marken, liten mot massen av korn rundt seg, bøyer en mann i blek blågrønn klær og stråhatt seg inn mot sigden. Han er bygget opp av bare en håndfull strøk, men likevel leses armen som svinges ut og hele kroppen som lener seg inn i kuttet umiddelbart, selv på avstand.
Ved siden av ham står kornbånd som allerede er samlet, bundet ved markens kant, stablet mens resten av avlingen ennå venter på å bli skåret. Rundt føttene hans krøller og virvler hveten i malingen, bearbeidet så tett at den ser ut til å bevege seg, selv om ingenting i scenen er preget av hastverk.
Farge lagt på tykt
Van Gogh bygget marken opp av korte, buede strøk av gult, gull, oker og oransje, lagt mot hverandre til de leses mindre som individuelle strå enn som en enkelt bølgende strøm av farge. På noen steder står malingen opp fra lerretet i rygger, påført tykt og dratt med penselen, slik at selve overflaten fanger lys.
Mot denne heten er himmelen bearbeidet i kjøligere, tynnere strøk av blek grønt og sitrongult, og åsene bak muren i dempet blått og fiolett. Hele overflaten forenes av det samme rytmiske, sirkelformede strøket, slik at himmel, åsside og korn alle ser ut til å være malt i én sammenhengende bevegelse av hånden.
Det er denne behandlingen, mer enn selve motivet, som gir bildet dets særlige tonehøyde. Hveten står ikke stille på lerretet slik et fotografi ville gjengi den; den svulmer og dreier, og hvert strøk følger kurven til det forrige.
Død uten sorg
Van Gogh beskrev sigdmannen for Theo i et brev skrevet samme september, og ordene hans er fortsatt den klareste veiviseren til hva han mente figuren skulle bære. I sigdmannen så han, skrev han, bildet på døden, i den forstand at menneskeheten kunne være hveten som blir skåret ned.
Han var nøye med å legge til at det ikke var noe trist ved denne døden, at den gikk sin gang i bredt dagslys, under en sol som oversvømmet alt med et lys av rent gull. Malt fra innsiden av et asyl, i et år som allerede hadde brakt ham nær sin egen dødelighet mer enn én gang, leses bildet mindre som fortvilelse enn som et forsøk på å slutte fred med en avslutning.
Såmannen, en figur han hadde malt gjentatte ganger i tidligere år, kaster frø fremover mot en fremtid. Sigdmannen, som skjærer gjennom hvete han ikke selv har sådd, lukker en syklus i stedet for å åpne en, og Van Gogh ser ut til å ha funnet noe nærmere ro enn sorg i denne lukkingen.
På en vegg, gjennom dagen
Originalen henger i dag i Van Gogh Museum i Amsterdam. I en reproduksjon hengt opp hjemme, spilles de samme skiftene i lyset som Van Gogh jaget gjennom dagen, ut igjen på veggen: bildet beholder sin varme under en lampe om kvelden og blir blekere, kjøligere, i grålyset tidlig om morgenen.
Hengt der det kan ses fra litt avstand snarere enn på nært hold, faller virvaret av penselarbeid til ro i det jevne, sammenhengende marken Van Gogh hadde tenkt seg, med en enkelt sigdmann som arbeider jevnt gjennom en innhøsting som aldri helt ser ut til å ta slutt.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.