Hvetemarken med kråker: Historie, betydning og penselstrøk
I mai 1890 forlot Vincent van Gogh asylet i Saint-Remy-de-Provence og slo seg ned i Auvers-sur-Oise, en landsby ved elven Oise nord for Paris, der han plasserte seg under uformell oppsikt av doktor Paul Gachet. Han leide et rom over Ravoux-kroen og arbeidet i et tempo som fortsatt forbløffer historikere som studerer produksjonen hans fra disse ukene.
På litt over to måneder produserte han omtrent sytti malerier: hvetemarker, gårdshus, doktorens hage, kirken i Auvers, portretter av folk fra landsbyen. Hvetemark med kråker hører til den siste, rasende arbeidsperioden, malt i juli 1890.
Hvetemarkene rundt Auvers strekker seg flate og åpne over landsbyen, og Van Gogh vendte stadig tilbake til dem den sommeren, tiltrukket av deres skala og av hvordan fargen skiftet mens avlingen modnet mot innhøstingen.
Et felt uten klar vei gjennom
Lerretet er langt og lavt, 103 ganger 50,2 centimeter, et format Van Gogh hadde tatt i bruk den sommeren spesielt for disse hvetemarkmotivene. Det lar øyet bevege seg sidelengs over landskapet i stedet for inn i det, slik et virkelig felt møtes når man står ved kanten av det.
Moden hvete fyller nesten hele de nederste to tredjedelene av bildet, utført i korte strøk av kromgul, oker og innslag av oransje og grønt som aldri faller til ro i én flat farge. På nært hold leses feltet som ren penselføring; et skritt tilbake blir det korn som beveger seg i vind.
Tre stier skjærer inn i hveten fra nederkanten: en grønn sti som bryter til venstre, en rødlig sti som bukter seg gjennom midten, en tredje som deler seg av til høyre. Ingen av dem fører til en bygning, en horisont eller noe ankomstpunkt. Hver av dem forsvinner rett og slett inn i avlingen.
Det finnes ingen figur noe sted i bildet. Stiene antyder en vandrer uten å vise en, noe som er en del av grunnen til at dette lerretet så ofte har blitt lest som et bilde om et sted snarere enn om en person som passerer gjennom det.
Stormblått og et dryss av kråker
Over hveten opptar himmelen omtrent den øverste tredjedelen av lerretet, bygget opp av tykke, dragne strøk av ultramarin og nesten svart, brutt av to lysere skyflekker der en lysere blå viser gjennom.
En flokk kråker krysser feltet på diagonalen, malt som raske, kantete svarte merker, vingene løftet, på vei fra mellomgrunnen mot venstre side av betrakteren. De er de eneste skarpe, mørke formene mot all den myke, brutte fargen, og øyet finner dem gjerne før det fester seg ved noe annet.
Van Gogh skrev til broren Theo den sommeren at han ønsket at disse hvetemarkmaleriene skulle bære sorg og ekstrem ensomhet, og, i de samme brevene, den sunnhet og de gjenopprettende kreftene som jeg ser på landet. Bildet holder begge deler på én gang i stedet for å velge mellom dem.
Fordi Van Gogh døde 29. juli 1890, uker etter at dette lerretet ble malt, har det lenge blitt behandlet som en avskjed, en lesning som oppmuntres av biografi og av film. Det sier like mye om hvordan hans død har formet maleriets omdømme som det sier om noe fast i malingen.
Maling lagt på som vær
Van Gogh arbeidet rett fra tuben på dette punktet i livet, og lerretet viser det tydelig. Hveten er bygget opp av ladede, huggende strøk påført vått i vått, og malingens rygger er fortsatt synlige i skrått lys mer enn et århundre senere.
Himmelen er behandlet på samme måte, men i større skala: lange diagonale drag av blått som holder penselmerket synlig i stedet for å blande det bort. Ingenting her er glattet ut. Hver passasje registrerer bevegelsen til hånden som laget den.
Den fysiske, oppbygde overflaten er nettopp det en håndmalt reproduksjon i olje kan formidle på en måte et flatt trykk ikke kan: den virkelige høyden på ryggene, retningen til hvert strøk, de små skiftene i hvor tykt malingen ligger fra ett parti hvete til det neste.
På en vegg, gjennom dagen
Hengt der dagslyset når det, endrer maleriet seg time for time. Morgenlyset fanger de hevede ryggene av gul maling og hveten ser ut til å flamme opp; mot kvelden kaster de samme ryggene skygge og den blåsvarte himmelen virker tyngre og nærmere.
I dette lange, lave formatet passer det på en vegg der øyet kan bevege seg over hele bredden: en strekning av hvete og åpen himmel snarere enn et innrammet utsyn bygget rundt ett fast sentrum. Den horisontale dragningen i stiene og den diagonale feiningen av kråkene fortsetter å dra øyet fram og tilbake i stedet for å la det hvile på ett sted.
Originalen henger i Van Gogh Museum i Amsterdam, malt i juli 1890 i Auvers-sur-Oise. Det forblir en av de klareste registreringene av hvordan Van Gogh så, og malte, i de siste ukene av sitt liv.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.