Hveteåker med sypresser: Historie, betydning og penselarbeid
Sommer ved Saint-Paul-de-Mausole
I mai 1889 lot Van Gogh seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole, i utkanten av Saint-Rémy-de-Provence, etter sammenbruddet som hadde avsluttet tiden hans i Arles. Institusjonen holdt til i et tidligere kloster omkranset av murer, oliventerrasser og hveteland, og innen noen uker lot personalet ham gå ut, først med følge, for å male markene rundt.
I juni modnet hveten nedenfor murene, stedvis slått med ljå, og sypressene som sto langs kanten av markene hadde begynt å oppta ham fullstendig. Han skrev til broren Theo at han ville gjøre med sypressene det han allerede hadde gjort med solsikkene, finne en måte å male deres mørke, opprette masse som svarte til deres tilstedeværelse i landskapet.
En hvetemark, med sypresser, malt i 1889, hører til den korte, intense arbeidsperioden. Det er ett av flere lerreter fra de samme ukene der han vendte tilbake til den samme gruppen trær og den samme bølgende marken, og prøvde ut motivet til han mente han hadde fått det riktig.
Hvete, vind og en enkelt grønn flamme
Den nedre halvdelen av lerretet er viet selve hvetemarken, en bred flate av gull og oker brutt av korte røde og hvite strøk der valmuer og andre markblomster viser seg mellom stråene. Furene løper diagonalt fra nedre venstre og drar blikket bakover over marken mot trærne i stedet for å la det falle til ro.
Til venstre krummer og spriker en blek salviegrønn busk i mellomgrunnen, og dens kjøligere farge framhever varmen i kornet. Bak den stiger bakken opp i lave, avrundede hauger av mørkere grønt, deretter til den blågrå ryggen av Alpilles, malt mykt og flattrykt slik at den leses som bakgrunn og ikke som hendelse.
Sypressene står til høyre for midten, to stammer smeltet sammen til én tett, flammeformet masse som klatrer nesten til lerretets øvre kant, høyere enn noe annet i scenen. Grønnfargen deres er den mørkeste tonen i bildet, og mot den bleke marken og den blekere himmelen holder den hele komposisjonen sammen, punktet blikket vender tilbake til etter å ha reist utover hveten.
Over det hele opptar himmelen nesten halve lerretet, malt i buktende bånd av hvitt, blekblått og en kjølig mintgrønn som gjenskaper formene til skyene snarere enn å beskrive dem bokstavelig. Ingenting på himmelen er stille. Den samme rullende, rastløse linjen som former hveten og sypressen, gjentas over hodet, slik at mark, tre og himmel alle synes å bevege seg i én enkelt rytme.
Hvordan malingen ble lagt på
Van Gogh arbeidet dette lerretet, som måler 90,9 ganger 72,1 centimeter, utendørs og i høy hastighet, på den måten han hadde utviklet gjennom den sommeren med intens produksjon. Det er ingen tegn til undertegning som viser gjennom, ingen nøling i strøkene: hvert merke ser ut til å være lagt én gang, bestemt, og latt stå.
Hveten er bygget opp av korte diagonale strøk, tykke nok til å fange et skrått lys og kaste sine egne små skygger over overflaten. Sypressene er utført i tettere, nesten loddrette merker som vrir seg og flimrer oppover, noe som gir trærne en følelse av vekst snarere enn bare masse, mens himmelen er behandlet i lengre, buktende strøk som ruller tilbake på seg selv.
Det som forener alt dette, er ikke fargen alene, men bevegelsens konsistens. Det samme buktende, energiske preget finnes i gresset, i skyen og i treet, slik at maleriet leses mindre som tre atskilte soner av mark, ås og himmel enn som én sammenhengende overflate i bevegelse.
Et maleri som svarer på dagslys
Hengt i et rom med ekte dagslys fortsetter dette lerretet å forandre seg gjennom dagen på en måte et flatere, jevnere opplyst bilde aldri gjør. Morgenlyset plukker fram malingens rygger i hveten og langs sypressen og kaster små skygger som skjerper teksturen; sent på ettermiddagen, med lavere og varmere lys, forsterkes markens gull, og sypressen leses mørkere, nesten svart mot den.
Det belønner å bli sett på to ganger, én gang fra tvers over rommet, der flaten av mark og himmel og treets mørke aksent framstår som én sterk form, og én gang på nært hold, der de enkelte strøkene skiller seg ut og bildets tilblivelse blir synlig. Få landskap gir begge lesningene så sjenerøst.
Originalen eies av National Gallery, der den fortsatt er en av de klareste uttalelsene om det Van Gogh søkte etter i det siste hele arbeidsåret sitt: et landskap bygget helt av bevegelse, der hvete, tre, ås og sky alle svarer på den samme rastløse hånden.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i National Gallery samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.