Innhøsting i La Crau (Den blå kjerra): historie og betydning
En vanlig Van Gogh han ville male hel
I juni 1888 klatret Vincent van Gogh opp på det høye terrenget nær klosterruinen Montmajour, en kort gåtur fra Arles, for å se ut over sletten Crau som bredte seg ut nedenfor. Fra den høyden kunne han ta inn hele innhøstingen på én gang, fra de nærmeste furene til åsene ved horisonten, et utsyn som flatere mark i nærheten ikke kunne ha gitt ham.
Arles hadde gitt ham det Paris ikke hadde: sterkt, jevnt lys, en horisont som ikke lukket seg, og motiver som sto stille lenge nok til å studeres nøye. Den junien sto Crau, en steinete slette sør og øst for byen, under modnende og nylig slått hvete. Van Gogh laget mer enn ett bilde fra denne samme høyden den sommeren, men dette lerretet, med den fulle originale tittelen Høst i La Crau, med Montmajour i bakgrunnen, er det mest fullstendige utsynet han tok derfra.
Han regnet det blant de sterkeste maleriene han hadde laget så langt. Det er verdt å merke seg på egne premisser, siden han sjelden var fornøyd med sitt eget arbeid, og dette holdt stand mot hans egen gransking på et tidspunkt da han arbeidet i virkelig tempo og produserte lerret raskere enn han alltid kunne sende dem videre til Paris.
Åkre, kjerrer og en ruin ved horisonten
Lerretet beveger seg i bånd, fra en forgrunn med grønnsakshager og plankegjerder, opp gjennom den slåtte hveten, til en rekke gårdshus, og til slutt til bleke åser under en høy, tynn himmel. En høystakk med en stige lent mot seg forankrer venstre side, og takhalmen er bygget opp i korte diagonale strøk. Bak den ligger høstede åkre i gult og blekt grønt, bearbeidet i flekker som leses som separate parseller snarere enn ett sammenhengende jorde.
En tohjuls kjerre med blå ramme og røde hjul står tom i mellomgrunnen, forlatt der den siste lasten ble tatt av den. Lenger bak beveger en annen kjerre, trukket av en hest, seg langs en gårdsvei mellom lave bygninger med oransje takstein. Til høyre fanger et høyere hvitt hus solen direkte, og veggen er det lyseste partiet i hele bildet.
Mot horisonten reiser lave åser seg blågrå mot himmelen, og ruinene av Montmajour ligger blant dem, lette å overse med mindre du allerede vet hvor du skal se. En enkelt figur i mørke klær går langs en sti gjennom forgrunnsparsellene, liten mot slettenes skala. Himmelen over er blek, nærmere grønn enn blå, og opptar nesten en tredjedel av lerretet.
Hvordan malingen sitter på lerretet
Van Gogh bygget dette bildet fra korte, retningsbestemte strøk snarere enn blandede farger. I hveten løper de diagonalt, og følger hvordan de slåtte stenglene ligger; i himmelen ligger de flatere og tynnere, og lar den bleke grunnen skinne gjennom enkelte steder. Plankegjerdene i forgrunnen er tegnet nesten som håndskrift, raske vertikale merker som gir gjerdet dets rytme uten å beskrive hver stolpe.
Han arbeidet med gult og blått satt opp mot hverandre gjennom hele komposisjonen: gullhvete mot en blågrå horisont, en blå kjerre mot gul stubb. Oransje takstein sitter mot grønne skodder og grå vegger lenger bak. Effekten er et bilde som leses som lyst og ordentlig på avstand, og som en tett registrering av enkeltbeslutninger på nært hold.
Det er svært lite svart eller grått blandet inn i paletten. Skygger er bygget fra kjøligere versjoner av fargen rundt snarere enn fra tilført mørkt pigment, noe som holder hele overflaten lys i tonearten selv i partiene lengst fra solen.
Hva fanger blikket først
De fleste blikk lander på den blå kjerra før noe annet, dels fordi den sitter på punktet der forgrunnsparsellene viker for åpen mark, og dels fordi dens blå er den kjøligste tonen i et ellers varmt lerret. Derfra pleier blikket å følge gjerdelinjen tilbake inn i bildet, forbi den gående figuren, mot det hvite huset til høyre.
Høystakken gjør den motsatte jobben på venstre side, og trekker oppmerksomheten ned og nær snarere enn ut mot horisonten. Mellom disse to ankerpunktene er mellomgrunnen travel med hendelser, en annen kjerre, en hest, lave gårdshus, uten noen gang å føles overfylt, fordi Van Gogh holdt penselarbeidet jevnt over hele overflaten snarere enn å skjerpe detaljer i ett enkelt område.
I et rom
Hengt der dagslyset når det, endrer dette maleriet seg gjennom dagen på en måte flate reproduksjoner av åpent landskap sjelden mestrer, fordi så mye av overflaten er bygget fra retningsbestemte strøk som fanger streifende lys ulikt avhengig av hvor lyset kommer fra. Morgenlys plukker frem ryggene i hveten; kveldslys flater dem ut og lar fargen bære mer av vekten.
Det er et bilde som belønner det å stå nær like mye som å stå tilbake. Fra tvers over et rom leses det som et vidt, rolig utsyn over åpent land under en blek himmel. På nært hold oppløses det i hundrevis av enkeltmerker, registreringen av én sammenhengende økt med å se.
Originalen, malt i Arles i juni 1888 og 92 ganger 73 centimeter, eies av Van Gogh Museum i Amsterdam.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.