Iriser: Historie, mening og penselarbeid
I mai 1889 ankom Vincent van Gogh asylet Saint-Paul-de-Mausole i Saint-Rémy-de-Provence, på leting etter ly etter krisene foregående vinter i Arles. Han hadde selv bedt om å bli innlagt. Maling var en av de få aktivitetene legene tillot ham, og asylets inngjerdede område, gjengrodd og stedvis ustell, ga ham en hage å arbeide fra nesten så snart han ankom.
Blant de første tingene han malte der, var en enkelt irisplante, nær bakken, fanget midt i blomstringen. Han kalte den enkelt og greit Iris. Den har ikke den store spennvidden til et blomstrende bed; det er én plante, studert slik en portrettmaler studerer et ansikt.
Én plante skilt ut fra gresset
Lerretet rommer en enkelt iris som reiser seg fra en lav klynge av bladformede blader, med stilken som løfter én åpen blomst mot øvre venstre del av bildet. Blomsten er i en dyp blåfiolett, med kronbladene vendt nedover og de rynkede bladene som fanger det lyset som finnes. Rundt den, ennå lukkede, står en håndfull slanke knopper i grågrønne hylstre og venter på sin tur.
Van Gogh gir planten rom til å være seg selv. Bladene buer seg og krysser hverandre i løse vifter, noen bleke og forsølvede der lyset treffer overflaten, andre i en dyp, nesten svartgrønn skygge. Det finnes ingen vase, ingen avskåret stilk, intet interiør; irisen står igjen og vokser akkurat der han fant den.
Små gule blomster, sannsynligvis løvetann, prikker gresset rundt plantens base, ikke større enn et strøk av penselen. De holder blikket i bevegelse gjennom den nedre halvdelen av lerretet før det igjen faller til ro på den enkelte fiolette blomsten øverst.
Et grønt felt med én fargetone
Det finnes ingen himmel i dette bildet og ingen horisont. Hele grunnen er gress, gjengitt i korte, stiplede strøk av grønt i et dusin forskjellige valører, fra syregrønt i lyset til en nesten svartgrønn i skyggen under bladene.
Mot dette feltet er irisens blåfiolett den eneste kjølige, mettede fargen i maleriet, og den bærer hele komposisjonen. Blikket finner den først, uansett hvor tett grønnsværet er, fordi ingenting annet på lerretet har den samme fargevekten.
Målene, 48,3 ganger 62,2 centimeter, holder planten nær naturlig størrelse. Å stå foran den er mindre som å se på et landskap og mer som å knele ned ved kanten av et blomsterbed.
Tegning først, maling etterpå
Van Gogh hadde studert japanske tresnitt i flere år innen 1889, og deres preg er tydelig i måten denne irisen er bygget opp på. Hvert blad er tegnet med en fast, sammenhengende linje før fargen legges inni den, og omrisset gjør like mye arbeid som malingen.
Gresset bak har ikke noe slikt omriss. Det er i stedet bygget opp av korte, gjentatte strøk som leses som tekstur snarere enn tegning, slik at irisen, med sine rene konturer, trer frem fra feltet bak seg nesten som en form som er klippet ut og lagt over en vevd grunn.
Denne kontrasten mellom den tegnede planten og det stiplede gresset gir maleriet dets struktur. Uten den kunne bildet løst seg opp i én enkelt grønn masse; med den vet blikket alltid hvilke linjer som tilhører blomsten, og hvilke som tilhører enga rundt den.
Laget i et vanskelig år
1889 var et av de vanskeligste årene i Van Goghs liv, og også et av hans mest produktive. Innleggelsen på Saint-Rémy fulgte sammenbruddet som hadde avsluttet tiden hans i Arles, og store deler av året arbeidet han mellom sykdomsperioder, og malte når han var frisk nok til å få materialer.
Hagen ga ham et motiv han kunne vende tilbake til dag etter dag uten å forlate området. En enkelt iris, studert nøye og gjentatte ganger, passet disse forholdene: avgrenset, innen rekkevidde, og krevende en konsentrasjon som ikke ga rom for mye annet.
Maleriet som nå eies av National Gallery of Canada, er ett resultat av denne nøye oppmerksomheten, laget i løpet av hans første uker på Saint-Rémy, da asylets hage ennå var ny for ham og alt som vokste der var verdt å feste til lerretet.
På en vegg, mens lyset skifter
Hengt i et rom med skiftende dagslys oppfører maleriet seg forskjellig gjennom dagen. Tidlig eller sent, når lyset er varmt, trekker de grønne tonene mot gult og irisen virker mørkere og mer innadvendt. I flatere, kjøligere lys kommer blomstens blåfiolett frem, og gresset faller til ro i et roligere, jevnere felt.
Det belønner å bli sett på nært hold, slik Van Gogh så på planten selv: blad for blad, strøk for strøk, én blomst plukket ut fra alt som vokser opp rundt den.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i National Gallery of Canada samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.