Kastanjetrær i blomst: Historie, betydning og penselarbeid
En rasende vår i Auvers-sur-Oise
Vincent van Gogh nådde Auvers-sur-Oise i mai 1890, etter å ha skrevet seg ut fra asylet i Saint-Rémy-de-Provence etter et år med restitusjon fra gjentatte sammenbrudd. Han tok et lite rom over Café Ravoux og plasserte seg innen rekkevidde for Dr Paul Gachet, en lege og amatørmaler som broren Theo hadde funnet i nærheten. Landsbyen, nordvest for Paris, bød på stråtak, krittklipper og hager som nettopp sprang ut.
Han malte i et tempo som fortsatt foruroliger biografer, og produserte omtrent sytti lerreter i de ti ukene før sin død i juli. Chestnut Trees in Blossom ble malt i 1890, i løpet av den samme konsentrerte arbeidsperioden, da landsbyen ennå var kjølig av vårregn og trærne langs gatene åpnet sine første blomster for sesongen.
Han hadde malt blomstrende grener før, mandelblomster sendt som gave til sin nyfødte nevø den vinteren. Dette lerretet tar den samme appetitten på våren og vender den utover, bort fra en enkelt avskåret gren og mot et fullt, modent tre som står offentlig synlig ved kanten av en vei.
En landsbygate under kronen
På et lerret på bare 58 ganger 70 centimeter bygget van Gogh komposisjonen rundt ett enormt kastanjetre, kronen så bred og så høy at den trenger himmelen inn i en smal stripe av gråfiolett i de øvre hjørnene. Alt annet i scenen, husene, veien, de forbipasserende, er komprimert under det, dverget av den rene massen av blomster over.
Ved foten av treet løper en blek okerfarget gate, kantet på venstre side av et lavt hus med rødt takstein og skodde vinduer. En mann i grønn frakk og lue går alene i forgrunnen, mens lenger borte på veien en liten gruppe kvinner i rødt, gult og mørkt tøy stopper under brede sommerhatter, en av dem bærer en parasoll.
Stammen forankrer komposisjonen på høyre side, en mørk, vridd søyle av svarte og umbra strøk som nesten fremstår som knudrete skulptur mot massen av grønt over den. Mindre trær og en lav mur eller benk, malt i den samme løse grønne og gule shorthand, lukker av det nederste høyre hjørnet av scenen.
Hvitt, rosa og en grønn presset til sin grense
Van Gogh bygget kronen fra et uvanlig bredt register av grønne toner, fra nesten svart skygge til skarp syrlig gulgrønn som fanger lyset ved kronen. Spredt gjennom den massen er blomsterlysene selv, dabbet i hvitt, krem, blekrosa og innslag av oransje, slik at treet ser ut til å lyse innenfra av hundrevis av små flammer.
Mot dette fremstår himmelen som en kald, stormfull gråblå, påført i de samme korte diagonale strøkene som løvverket, slik at selv de tomme partiene av bildet føles ladet med vær. Veien nedenfor er varmere, en stripe av gul oker og blek grønn som fanger det lyset som slipper unna kronen.
Effekten er et lerret med nesten ingen nøytral grunn. Fargen presses hardt overalt samtidig, og det er kollisjonen mellom den kjølige himmelen og de hete blomstene, snarere enn noen enkelt passasje, som gir maleriet dets ladning.
Merker lagt ned i hast
Blomstene blir ikke så mye beskrevet som slått onto lerretet: korte, krusende streker og flikkede kommaer av maling, lagt ved siden av hverandre uten å blandes. På nært hold oppløses treet til ren merkegjøring, tusenvis av individuelle berøringer som bare blir til blader og blomster på avstand.
Dette var Van Goghs sene metode på sitt mest økonomiske. I stedet for å modellere hver blomsterklase med omhu, stolte han på en rask, gjentatt gest, det samme strøket brukt igjen og igjen med små skift i farge og retning, for å stå for flimringen av lys gjennom en bevegelig krone av blader.
Figurene nedenfor er malt med den samme shorthand, redusert til en håndfull strøk hver, akkurat nok til å feste en hatt, en frakk, et skritt. Ingenting i bildet er arbeidet. Hele overflaten bærer følelsen av en maler som arbeider mot tiden, i den siste våren han ville se.
Å leve med maleriet
Hengt i et rom med skiftende dagslys oppfører bildet seg mindre som et fast bilde og mer som vær. Morgenlys trekker frem det kjølige grået i himmelen og undersiden av kronen i skygge; om kvelden varmer kunstig lys gule og rosa toner i blomstene til treet ser ut til å gløde innenfra.
Fordi kronen fyller nesten hele rammen, leses maleriet på avstand som en enkelt masse av grønt og hvitt, og bare ved nærmere hold bryter det opp i landsbygaten, de gående figurene, de individuelle blomstene. Det skiftet belønner et sted hvor det kan ses fra tvers over et rom så vel som på nært hold.
Det passer en vegg i grønntonet eller nøytral farge, hvor dets egne grønne toner kan bære rommet i stedet for å konkurrere med en travel palett rundt dem. Det som blir værende hos en betrakter, lenge etter at detaljene i gaten er tatt inn, er den rene skalaen av blomstene selv, et tre i full blomst malt av en mann som hadde svært lite vår igjen å se.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.