Keiserkroner i en kobberpotte: historien og betydningen
Tidlig i 1887 bodde Vincent van Gogh sammen med broren Theo i Montmartre, og tilbrakte dagene i selskap med malere hvis arbeid han knapt kjente to år tidligere. Pissarro, Signac og kretsen rundt Seurat splittet fargen opp i dens enkelte tråder, og Van Gogh, som så på, diskuterte og malte sammen med dem, begynte å bruke avskårne blomster som sitt laboratorium. De var billige, de klaget ikke over å sitte stille, og de lot ham teste én fargekombinasjon mot en annen uten presset fra et bestilt portrett eller et landskap som måtte finnes og reises til.
En bukett som et fargeproblem
Fritillaries in a Copper Vase hører til den rekken av blomsterstilleben fra 1887, malt i et øyeblikk da Van Gogh var mindre opptatt av blomster som blomster enn av hva som skjedde når én fargetone ble satt hardt mot en annen. Keiserkroner, med sine tunge klokkeformede hoder, ga ham en masse varm oransje og oker å presse mot noe kjølig.
Han trengte ikke å reise for å finne dette motivet eller vente på at været skulle samarbeide. En vase, et bord og en ettermiddag var nok, og den praktiske friheten er en del av grunnen til at så mange lerreter med avskårne blomster overlever fra dette ene året i livet hans.
Hva som står på bordet
Selve vasen er en avrundet kobberkrukke, bred ved foten og samlet ved halsen, dens metalloverflate bygget opp av korte strøk av oker, oliven og matt gull som fanger og mister lyset etter hvert som blikket beveger seg nedover kurven. Ut av den reiser en tett klynge av keiserkroner seg, deres oransje og guloransje klokker henger nedover på tynne stilker over en vifte av lange, spisse grønne blader.
Én blomstrende stilk bryter ut av den store buketten og synker mot venstre, nesten helt ut av vasen, med sine bleke blomster som fanger lys mot den mørke bakgrunnen. Det er en liten asymmetri som hindrer buketten i å fremstå som et ryddig, balansert arrangement, og den gir komposisjonen en følelse av en plante som fortsatt oppfører seg som en plante snarere enn et stillebenoppsett.
Nedenfor er bordet lagt inn med kryss-skraverte strøk av oker, rosa og grønt, en vevd eller ribbet overflate gjengitt raskt, i klar kontrast til den jevnere behandlingen av kobberet ovenfor. Signaturen sitter i øvre venstre hjørne, over det spraglete blå feltet.
Oransje mot et blått felt
Bakgrunnen er der bildet gjør sin virkelige jobb. Van Gogh la inn en dyp blå grunn og dekket den deretter med et strø av små prikker og korte streker i lysere blått og hvitt, et felt som summer snarere enn ligger flatt, og mot det leses oransjen i blomstene med langt større kraft enn den ville gjort mot en vanlig vegg.
Oransje og blått står motsatt hverandre på fargehjulet, og Van Gogh leste om nettopp den typen paring i disse Paris-årene, og testet i maling det han møtte i samtale og i sin lesning om fargeteori. Den prikkete behandlingen av bakgrunnen viser ham også prøve ut en teknikk nær nyimpresjonistenes brutte farge, uten å ta i bruk deres strenge system i sin helhet.
Resultatet er et lerret der blomstene ser ut til å trenge frem og bakgrunnen ser ut til å vibrere snarere enn å trekke seg rolig tilbake, slik at hele overflaten forblir aktiv fra kant til kant.
Selve malingen
På nært hold skifter penselarbeidet karakter fra den ene delen av lerretet til den andre. Kronbladene er bygget opp av ladede, selvsikre strøk som følger kurven til hver klokkeformede blomst, bladene er lagt inn med raske lineære berøringer som smetter utover fra stilkene, og kobbervasen er bearbeidet med kortere, mer bevisste strøk som beskriver dens avrundede metallform.
Dette er maling brukt beskrivende og uttrykksfullt på én gang. Strøkene fyller ikke bare inn lokal farge, de bærer retningen og trykket fra hånden som laget dem, noe av grunnen til at bildet fortsatt føles umiddelbart mer enn et århundre senere.
Med sine 60 ganger 76 centimeter er lerretet nær nok naturlig størrelse i sine hovedelementer til at buketten har reell tilstedeværelse snarere enn å sitte som en liten dekorativ detalj. Det belønner den typen nært blikk som en reproduksjon på en vegg inviterer til, der en betrakter kan gå nærmere for å se penselarbeidet og gå tilbake for å se hele arrangementet falle på plass.
På en vegg
Hengt i et rom med skiftende dagslys fortsetter et bilde bygget på så mye kontrast å skifte. Morgenlys vil trekke det blå feltet frem og la de oransje blomstene stå varme og atskilte mot det, mens lampelys om kvelden mykner den kontrasten og lar kobbervasen gløde mer enn blomstene rundt den.
Det er et bilde som ber om å bli sett på mer enn én gang om dagen, noe av det som gjør et godt stilleben annerledes enn en dekorasjon som velges og deretter aldri egentlig sees igjen. Fritillaries in a Copper Vase holdes i dag av Musée d’Orsay i Paris, byen der Van Gogh malte det i 1887, og arbeidet på lerret med et sett fargerelasjoner han ville bære med seg inn i de mer berømte maleriene som fortsatt skulle komme.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Musée d'Orsay samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.