Kirken i Auvers: Historie, betydning og penselstrøk
Auvers-sur-Oise, juni 1890
I mai 1890 flyttet Vincent van Gogh til landsbyen Auvers-sur-Oise, en kort togtur nord for Paris, for å være nær dr. Paul Gachet, som hadde sagt seg villig til å følge med på helsen hans. Han leide et rom over Ravoux-kroen og begynte å male nesten daglig, tiltrukket av stråtakene, hvetemarkene på platået over landsbyen og kirken fra 1100-tallet som sto på forhøyet grunn midt i landsbyen.
Kirken i Auvers tilhører den siste arbeidsperioden. Maleriet ble laget i 1890 på et lerret som måler 74 x 94 centimeter, og viser bygningen nedenfra og litt fra siden, slik at tårnet rager truende opp i stedet for bare å stå der. Maleriet tilhører i dag Musée d’Orsay i Paris. Van Gogh arbeidet raskt den sommeren, noen ganger fullførte han et lerret i én økt, og dette bildet bærer den hastverket i hvert strøk.
Han beskrev motivet i et brev til søsteren Wilhelmina i juni, og fortalte henne at han hadde malt landsbykirken i større målestokk, der steinen virket fiolett mot en himmel av enkel, dyp blå. Bare uker etter at han fullførte det, var han død, og maleriet er siden blitt lest som en av de tydeligste uttalelsene om sinnstilstanden hans i de siste dagene.
En kirke bygget av kobolt og skygge
Kirken fyller det meste av lerretet, og gotikk-tårnet reiser seg mot en himmel med fargen til blekk like før det blir helt mørkt. To små rosevinduer sitter høyt i tårnet, og spisse lancetvinduer løper langs skipet nedenfor, men ikke ett av dem viser noe lys. Glasset virker flatt, mettet blått og svart, slik at en bygning som skal romme levende lys og en menighet i stedet virker forseglet og tom.
Flekker av oransje og rust bryter taklinjen der taksteinene fanger det lille av lys som finnes, det ene varme partiet i et ellers kaldt bilde. Veggene er bygget av grå, grønne og lilla strøk lagt side om side i stedet for å bli blandet, slik at steinen ser ut til å skifte når blikket beveger seg over den.
Van Gogh tok seg friheter med arkitekturen. Den virkelige kirken i Auvers har en dør på denne siden; her finnes det ingen, og veggene heller og buler ut som om bygningen var laget av noe mykere enn stein. Forvrengningen er bevisst: han malte hvordan kirken føltes å stå foran, ikke en registrering for en arkitekt.
To stier og en enkelt skikkelse
Nedenfor kirken reiser en gresskledd skråning seg opp mot bygningen, strødd med korte klatter av gult som virker som markblomster i det grønne. En sti deler seg ved foten av denne skråningen, den ene armen bukter seg bort blek og kjølig mot venstre, den andre er lagt i strøk av rosa, oker og grått som antyder en røffere, solbelyst vei til høyre.
Dette stikrysset var Van Goghs oppfinnelse, like mye som den manglende døren. Noe slikt veikryss finnes ikke på det virkelige stedet, men det gir den nedre halvdelen av lerretet en struktur som svarer til kirkens masse ovenfor, og trekker blikket ned og ut mot betrakteren.
En enkelt kvinne i blå kjole går langs stien til venstre, sett bakfra, liten mot bygningen hun passerer. Hun er den eneste skikkelsen i bildet, og hun er allerede halvveis ute av det, noe som lar kirken dominere scenen helt på egne premisser.
Selve malingen
På nært hold er overflaten bygget av tykk, ublandet farge dratt rett fra tuben og bearbeidet mens den ennå er våt. Mørkeblå konturlinjer løper rundt kantene på tårnet og vindusrammene, og holder hver form sammen omtrent slik blylinjer holder et glassmaleri sammen.
Himmelen er ikke én blå, men mange, lagt i korte, krusende strøk som aldri helt får ro, slik at mørket rundt tårnet virker rastløst selv om ingenting i det beveger seg. Mot dette feltet står kirken i forholdsvis støe, oppreiste strøk, noe av grunnen til at den virker solid til tross for de merkelige, bøyde veggene.
Fargen gjør den jobben som skyggelegging ville gjort i et mer konvensjonelt bilde. Det oransje taket står mot den blå himmelen som dens nesten motsetning på fargesirkelen, og det samme paret gjentas i miniatyr over lerretet, i de gule blomstene mot det grønne gresset og den varme stien mot den kjølige ved siden av.
På veggen
Hengt i et rom med skiftende dagslys oppfører maleriet seg forskjellig fra time til time. I svakt lys smelter de blå tonene sammen til noe nær svart, og kirken virker først som en silhuett; sterkere lys trekker fram fiolettene og grønnene i steinen og skiller tårnet fra himmelen bak.
Det belønner den slags blikk som de fleste bilder på en vegg aldri får, en andre og tredje runde når blikket har falt til ro forbi den åpenbare formen på bygningen. Det som blir igjen, er følelsen av et sted sett ved grensen av utmattelse, malt av en mann i de siste ukene av et liv som da var i ferd med å gå tom for vei.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Musée d'Orsay samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.