Ravine med en liten bekk: Historie & betydning
Høsten 1889 hadde Vincent van Gogh vært frivillig pasient ved asylet Saint-Paul-de-Mausole i flere måneder, og vilkårene for oppholdet hadde løsnet nok til at han kunne male utenfor murene under tilsyn. Han gikk inn i åsene ovenfor Saint-Rémy-de-Provence og fant en fjellfold skåret av en tynn bekk, en av kløftene i Alpilles som han vendte tilbake til mer enn én gang det året. Ravine with a Small Stream, malt i 1889, er hans nedtegnelse av det stedet, et lerret lite nok til å ha blitt båret med og bearbeidet på stedet.
Han malte i høyt tempo det året, klar over at sykdommen kunne ta evnen til å arbeide fra ham før den tok noe annet, og en kløft passet den hastverket. Fjell har ingen fast omriss når man først begynner å se nøye på det, vann står ikke stille for en skisse, og lyset i en smal skjæring endrer seg i løpet av minutter. Van Gogh møtte alle tre direkte i stedet for å glatte dem ut til et roligere syn.
En kløft ovenfor Saint-Paul-de-Mausole
Asylet lå nedenfor Alpilles, og Van Goghs turer under tilsyn førte ham opp i terreng som ikke hadde noe ryddig ved seg: brutt kalkstein, kratt og skjæringer der vann hadde slitt gjennom fjell over århundrer. Dette var ikke de dyrkede markene eller hagehjørnene han hadde malt tidligere i oppholdet.
En kløft bød ikke på noen horisont og ingen åpen himmel å organisere komposisjonen rundt. I stedet blir blikket presset ned i en klippesprekk, med vegger på begge sider, og bare en flis av himmel synlig øverst. Denne innestengtheten ble like mye motivet som fjellet selv.
Maleren måler 41 ganger 32 centimeter, en beskjeden størrelse som passer til dens opprinnelse som en studie laget foran motivet snarere enn et stort utstillingsstykke bearbeidet i ettertid i atelieret. Den oppbevares i dag av Van Gogh Museum.
Fjell, bjørnebær og en tråd av vann
En kile av blek mintgrønn himmel sitter i øvre venstre hjørne, det eneste åpne rommet i hele bildet. Alt annet er fjell og vekst som presser seg inn fra begge sider: blek gråhvit klippevegg til høyre, bredder av blågrå og fiolett stein som buer seg over toppen og ned langs venstre kant.
I midten, og fyller mesteparten av lerretet, er en tett haug av underskog malt i oker, gull og olivengrønt, så tykk og klumpet i malingen at den nesten leses som en egen gjenstand kilt inn i kløften. Under og rundt den, i bleke blågrå og hvite strøk, renner den lille bekken som gir maleriet tittelen, ikke mer enn en tråd av vann som snor seg forbi fjellet.
Forgrunnen er et bånd av tørt gress i oker, gult og en svak rosa, fargen på vekst sent i sesongen snarere enn noe frodig. Det er ingen figurer her, ingen sti som leder blikket ut; kløften lukker seg rett og slett om seg selv, fjell over, vann under, og den floken av gull i midten som holder hele komposisjonen sammen.
Maling lagt som underskog
Van Gogh behandlet fjellet og løvverket forskjellig, og forskjellen er synlig på nært hold. Klippeveggene er bygget opp av lange, feiende strøk som følger lagdelingens retning, grått og hvitt trukket gjennom med blått og litt fiolett, lagt på tykt nok til å fange lys over ryggene.
Den sentrale massen av busker er bearbeidet i korte, tette, nesten vevde strøk av gull, oker og mørkegrønt, det ene oppå det andre til malingen står ut fra lerretet. Det er den tetteste, mest bearbeidede passasjen i hele bildet, og det er der blikket lander først.
Fargen gjør mye av den strukturelle jobben. Det blå og fiolette i fjellet står mot det oransje og gull i underskogen som nesten komplementære par, en kontrast Van Gogh brukte bevisst for å få hver farge til å presse hardere mot den andre. Ingenting her er blandet eller myknet opp; hvert strøk beholder sin egen retning og sin egen kant.
På en vegg, i skiftende lys
Et maleri bygget av så mye impasto oppfører seg forskjellig avhengig av hvor det henger. I direkte eller skrått lys kaster malingens rygger over fjellet og de knutete strøkene i krattet sine egne små skygger, så overflaten har en tekstur som skifter gjennom dagen.
I mykere, indirekte lys faller det samme lerretet til ro og leses mer som farge og form, den blågrå steinen som rammer inn det tette gullsentret. Begge lesningene er gyldige; maleriet ble bygget for å holde stand under gransking på nært hold og fortsatt gjøre rede for sin form fra tvers over et rom.
Det som forblir konstant, er følelsen av å være innestengt. Van Gogh ga denne kløften ingen vei ut for blikket, og en reproduksjon av den på en vegg bærer det samme presset inn i et hjemlig rom: fjell på begge sider, en tråd av vann, og en floke av gull som nekter å oppløse seg til noe roligere.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.