Sjølberaren (etter Millet): Historie, betydning og penselføring
Saint-Rémy, 1889: Å male uten modell
Mot slutten av våren 1889 hadde Van Gogh latt seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole i Saint-Rémy-de-Provence, et tidligere kloster som var tatt i bruk til behandling av nervelidelser. Han fikk tildelt en liten celle og, før lenge, et ekstra rom han kunne bruke som atelier. Hvetemarkene gikk nesten helt opp til murene rundt området, synlige gjennom sprinklene i vinduet hans.
Avskåret fra modellene han hadde støttet seg til i Arles, vendte han tilbake til en kunstner han hadde hatt i ære siden sine tidligste tegneår: Jean-François Millet. Han begynte å bearbeide en serie svart-hvitt-trykk etter Millets komposisjoner, og behandlet dem mindre som bilder som skulle kopieres enn som partiturer som skulle gjenfortolkes i farge.
Høstmannen, malt i 1889 og i dag eid av Van Gogh-museet, hører til denne serien. Millet hadde tegnet en mann som svinger en sigd gjennom stående korn flere tiår tidligere; Van Gogh tok den samme stillingen og bygde den opp igjen helt og holdent i sin egen maling, sitt eget lys og sin egen rastløse rytme i penselarbeidet.
En enkelt skikkelse bøyd lavt i hveten
Med sine 33 ganger 44 centimeter er lerretet lite nok til at øyet fatter hele scenen nesten på én gang, før det trekkes rett ned til mannen i midten. Han er bøyd nesten dobbelt, den ene hånden griper en krum sigd tett inntil stråene, den andre støtter mot hans eget ben, fanget midt i et hugg snarere enn stilt opp for det.
Jakken og buksene hans er i en dyp, mettet blå, bygget opp i tykke, krusende strøk som nesten virker som et eget værfenomen som beveger seg gjennom marken. Rundt ham er hveten lagt ned i korte diagonale streker av gult, oker og olivengrønt, i den retningen kornet faktisk ville lent seg.
Over marken lysner himmelen mot blek krem og støvete rosa, og en spredning av mørke fugler krysser den i løse, brutte V-former, hver tegnet med en håndfull raske strøk. Det finnes knapt en horisontlinje; kornet reiser seg rett og slett for å møte himmelen, så hele bildet leses som ett nært, lukket rom med høstmannen som arbeider inne i det.
Blåfargen i klærne og gullet i hveten står nesten rett overfor hverandre på fargesirkelen, og Van Gogh lener seg hardt på den kontrasten, lar de to fargefeltene presse mot hverandre i stedet for å blandes. Det er det mest høylytte i bildet, høyere enn selve arbeidet det skildrer.
Døden omformet til dagslys
Van Gogh skrev til broren Theo om høstmannen han malte den sommeren, og beskrev skikkelsen som et bilde på døden, likevel ikke et han fant sorgfullt. Han la kornets skjæring under fullt dagslys og varme farger i stedet for skygge, så handlingen leses som en del av en naturlig syklus snarere enn en slutt å frykte.
Den lesningen passer lett sammen med det som skjedde med ham. Van Gogh arbeidet seg gjennom alvorlig sykdom i tiden på asylet, og hvete, som han malte gjentatte ganger det året i ulike stadier av vekst og vær, ble ett av de få motivene han kunne vende tilbake til igjen og igjen og fortsatt finne noe nytt i.
Høstmannen selv forblir anonym, ansiktet vendt nedover og stort sett skjult. Det bildet ber betrakteren om å følge med på, er ikke et portrett, men en bevegelse, gjentatt strøk etter strøk, gjenskinnet i de gjentatte malingsstrøkene som bygger marken rundt ham.
Blått mot gull: hvordan skikkelsen ble bygget
Van Gogh tegnet opp mannen med mørke, nesten svarte konturlinjer, en teknikk nærmere glassmaleri enn noe i Millets opprinnelige tegning. Innenfor disse konturene ligger malingen i flate, trygge fargeflater, det blå blir dypere mot nesten svart i foldene, krem og hvitt fanger der lyset treffer ryggen og skulderen hans.
Marken rundt ham er behandlet ganske annerledes, i korte, brutte strøk som aldri løser seg opp i enkeltstrå, men som på vanlig betraktningsavstand leses som én sammenhengende, bevegelig overflate. Den kontrasten i berøring, faste kanter på mannen, løs bevegelse rundt ham, er det som får øyet til å vende tilbake til skikkelsen selv om han opptar en liten del av lerretet.
Fuglene har nesten ingen modellering i det hele tatt, bare mørke strøk sluppet ned på den bleke himmelen, og de gjør mer for å antyde skala og avstand enn noen bruk av perspektiv i selve marken.
På en vegg, mens lyset skifter
Hengt et sted med ekte dagslys, forandrer maleriet seg merkbart gjennom dagen. Overskyet eller morgenlys mykner det blå i høstmannens klær mot det grønne rundt, mens et varmere, lavere lys trekker gullet i hveten fram til det ser ut til å presse mot overflaten.
Det belønner å bli sett på fra to avstander: på nært hold, der de enkelte strøkene skiller seg ut som sine egne små gester, og igjen fra tvers over et rom, der de løser seg tilbake til en enkelt bøyd skikkelse som baner seg vei gjennom en mark som ser ut til å ikke ha noen synlig ende.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.