La Berceuse: historie, betydning og penselarbeid
Vinteren 1888 til 1889 malte Vincent van Gogh seg gjennom en krise. Paul Gauguin hadde forlatt Arles etter at deres felles husholdning i Det gule huset brøt sammen, og Van Gogh hadde skåret av seg en del av øret sitt og blitt innlagt på byens sykehus. Mellom sykdomsperioder fortsatte han å arbeide, og et av maleriene han vendte tilbake til igjen og igjen den vinteren og inn i våren 1889, var et portrett av Augustine Roulin, kona til vennen hans, postmannen Joseph Roulin, sittende med snoren til en vugge i hendene.
Han kalte det La Berceuse, et fransk ord som både betyr kvinnen som vugger en vugge og vuggesangen hun synger mens hun gjør det. Van Gogh var ikke ute etter et konvensjonelt portrett. Han ville ha et bilde som ville virke på nervene slik en sang gjør, noe som kunne stå i et rom og stille forandre temperaturen i det.
En postmanns kone, malt fra minnet om trøst
Augustine Roulin hadde nylig født, og vuggen hvis snor hun holder, er helt utenfor billedflaten. Vi ser aldri barnet. Det vi ser, er vuggingsbevegelsen, redusert til en kvinnes samlede hender og et stykke tau som forsvinner ut av lerretets nederste kant.
Van Gogh malte Roulin-familien gang på gang i løpet av tiden sin i Arles, og da han kom til Augustine, hadde han allerede brukt måneder på å studere mannens ansikt, sønnens, datterens. Dette var ikke en bestilling i vanlig forstand. Det var et portrett bygget på fortrolighet, malt av en kunstner som hadde spist ved bordet deres og som den vinteren trengte tryggheten i en husholdning som fortsatt holdt sammen.
Han skrev at han ønsket at bildet skulle henge mellom to av solsikkelerretene hans, som midtpartiet i en altertavle, slik at hele oppstillingen ville lyse som et votivbilde. Han så også for seg at det nådde et publikum han aldri ville møte: sjømenn langt hjemmefra, for hvem et bilde av en kvinne som synger et barn i søvn, kunne stå for alt de hadde latt ligge igjen på land.
Det øyet møter først
Madame Roulin fyller mesteparten av lerretet på syttitre ganger nittito centimeter, sittende rett opp og ned i en trelenestol med hendene foldet i fanget. Hun har på seg en tung grønn kjole kneppet høyt i halsen, med et glimt av lyseblått ved kragen og mansjettene, og det røde håret er stramt trukket tilbake fra et bredt, gult ansikt.
Blikket hennes møter ikke vårt. Hun ser litt til siden, forbi betrakteren, med et uttrykk som leses som trett snarere enn sorgfullt, en kvinne som hviler mellom gjøremål snarere enn å posere for et bilde. Tauet hun holder, faller i løse løkker mot lerretets nederste del, den ene detaljen som forklarer alt annet ved holdningen hennes.
Bak henne løses veggen opp i et tett, mønstret tapet av virvlende grønne stilker og hvite og rosa blomster, malt med den samme innstendigheten Van Gogh la i sypressene og hvetemarkene sine. Mønsteret leses nesten som statisk, et felt av ornamentikk som ikke har noe med et virkelig interiør å gjøre og alt med stemningen å gjøre.
Farge bygget for å klinge snarere enn å blandes
Van Gogh arbeidet her i blokker av sterk, ublandet farge snarere enn gradvis skyggelegging. Det grønne i kjolen står mot det røde i gulvet og det mørkere grønne i tapetbunnen i den typen komplementære paring han hadde lest om og testet hele året, valgt for måten fargene forsterker hverandre på snarere enn for naturalisme.
Ansiktet og hendene hennes er bygget opp av varme okrer og oransjer, påført i korte, retningsbestemte strøk som følger strukturen i kinnbeinet og knoken. Svarte omriss holder hele komposisjonen sammen, de løper rundt kragen, armlenet og de foldede hendene, og gir figuren den flate, grafiske klarheten til et trykt bilde snarere enn en modellert en.
Penselføringen skifter karakter fra parti til parti. Kjolen er bygget opp av lange, ladede strøk som følger stoffets fall, tapetet av korte dabb og løkkende linjer som aldri helt løser seg opp i enkeltblomster, og tauet av noen få økonomiske linjer som lar øyet fullføre kveilen på egen hånd.
Fem forsøk på den samme trøsten
Van Gogh var ikke fornøyd med én versjon. Han malte La Berceuse fem ganger mellom desember 1888 og våren etter, og justerte bakgrunnsfargen og tapetmønsteret fra lerret til lerret mens han holdt Augustines positur og uttrykk i hovedsak uendret. Han verdsatte settet som en gruppe, og så dem mindre som gjentakelser enn som variasjoner over en enkelt idé han ville få nøyaktig riktig.
Denne versjonen er nå i Kröller-Müller Museum, et av hjemmene til gruppen av malerier han laget i den konsentrerte kraftanstrengelsen. Å se det i virkeligheten gjør det klart hvor mye bildet avhenger av skala: på nært hold bryter tapetet opp i hundrevis av separate, nesten hektiske merker som først faller til ro i et mønster når betrakteren går et skritt tilbake.
Å leve med bildet
Hengt på en vegg oppfører La Berceuse seg mindre som et portrett og mer som det ornamentet Van Gogh mente det skulle være, et felt av grønt og rødt som holder seg fra tvers over et rom og belønner et nærmere blikk med tapetets virvar og den særegne trettheten i Augustine Roulins ansikt. Morgenlys pleier å kjøle ned grøntonene; lampelys om kvelden trekker de røde og okergule tonene fram og får hele overflaten til å føles varmere, nærmere gløden Van Gogh beskrev at han ønsket for det.
Det er et bilde som ber om å leves med snarere enn å kastes et blikk på én gang, noe som var nettopp poenget. Van Gogh bygget det ut av fargerelasjoner sterke nok til å fortsette å virke på øyet lenge etter at historien bak det er lest og lagt til side.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.