La Berceuse (Madame Roulin): Historie, betydning og penselføring
I slutten av desember 1888 hadde Vincent van Gogh nettopp kommet seg gjennom sitt livs verste sammenbrudd. Han hadde tilbrakt julen på sykehuset i Arles, i bedring etter sammenbruddet som avsluttet månedene med felles arbeid med Paul Gauguin, og blant de få han stolte på gjennom den vinteren var en lokal postarbeider, Joseph Roulin, og hans kone Augustine. Roulin hadde sittet hos ham gjennom det verste; paret hadde en nyfødt datter hjemme. Da Van Gogh var frisk nok til å holde penselen igjen, vendte han seg mot Augustines ansikt og kom stadig tilbake til det.
Han kalte resultatet La Berceuse, kvinnen som vugger vuggen, og i månedene som fulgte malte han fem nært beslektede versjoner av Augustine Roulin, 1851 til 1930, sittende med snoren til en usett vugge i hendene. Dette lerretet er datert 1889 og måler 73,7 ganger 92,7 centimeter. Det tilhører nå Metropolitan Museum of Art.
Augustine Roulin, holdt i ro
Hun sitter nesten rett vendt mot betrakteren, hendene foldet i fanget rundt en flettet hvit snor som løper ned og ut av bildet til en vugge vi aldri ser. Den grønne jakken hennes er kneppet høyt og mørk ved kragen, skjørtet et blekere, blåtonet grønt som samler seg rundt henne i løse folder. Det røde håret er stramt trukket tilbake, og ansiktet, opplyst i varm gult og gull, heller svakt nedover, med senkede øyne i stedet for å møte våre.
Det er ingen bevegelse i bildet, og likevel er hele poenget en vuggerhytme vi må forestille oss, draget i den snoren gjentatt et sted under billedflaten, om og om igjen, i mørket. Van Gogh gir henne stillhet i stedet: en tung, sittende ro, hender i hvile, munn lukket. Det leses som et portrett av noen som holder et rom stille.
En vegg av maling bak henne
Bak Augustine fylte Van Gogh de øvre to tredjedelene av lerretet med et blomstret tapet av sin egen oppfinnelse, mørk flaskegrønn med små oransje prikker og løkkende vinranker i en lysere gulgrønn. Ut av den grunnen vokser store, løst penslede dahliaer og krysantemumer i hvitt, rosa og laksefarge, hver av dem satt ned som noen få tykke, bestemte strøk snarere enn en botanisk studie.
Blomstene er ikke ordnet slik virkelige tapeter gjentar seg. De klynger seg tyngre til venstre, tynnes ut rundt skuldrene hennes, og dukker opp igjen øverst til høyre i en siste løs dusj, slik at mønsteret føles dyrket snarere enn trykket, levende snarere enn dekorativt fyll.
Nedenfor faller bakgrunnen brått til en flat, het rødoransje, fargen på det flislagte gulvet og den tres armstolen hun sitter i. Stolens arm, utskåret og enkel, bærer Van Goghs signatur og datoen, malt direkte på treet som om han signerte et møbel snarere enn et bilde.
Grønt mot rødt, oransje mot hvitt
Van Gogh arbeidet, denne første vinteren etter Arles, i den flate, høyt drevne måten han hadde presset mot under påvirkning av japanske trykk, og la ned hvert område av bildet som én dristig farge avgrenset av en mørk kontur snarere enn modellert gjennom gradvis lys og skygge.
Hele lerretet er bygget av komplementære par presset hardt mot hverandre: grønt i jakken hennes mot den røde gulvet, oransje i håret hennes mot det kjølige grønne tapetet, hvite blomster mot nesten svart skygge. Ingenting er blandet til et kompromiss; hver farge holder seg ren og overlates til å krangle med naboen.
Selve malingen er tykk og variert i behandlingen fra ett parti til det neste. Ansiktet hennes er bygget av mindre, mer omhyggelige strøk som følger strukturen i kinn og panne, mens kjolen er fylt inn med bredere, nesten plateaktige drag av grønt, og tapetblomstene er strøket inn med raske, malingtunge berøringer som etterlater rygger av maling synlige på overflaten.
En vuggesang ment for sjømenn
Van Gogh forestilte seg bildet hengende midt i et triptyk, flankert av to av solsikkebildene hans, slik at hele gruppen skulle leses, med hans egne ord, som en vuggesang i farger. Han tenkte spesielt på fiskere og sjømenn alene på havet, langt fra enhver kvinne som kunne trøste dem, og ønsket at dette bildet av en mors stødige nærvær skulle nå dem slik en salme eller en folkevise kunne.
Den ambisjonen sier like mye om Van Goghs tilstand den vinteren som om Augustine Roulin selv. Han malte trøst for fremmede han aldri ville møte, med den ene husstanden som hadde vist ham vennlighet som modell for hvordan trøst skulle se ut.
Han ga mer enn én versjon av bildet direkte til Roulin-familien, en takkegest foldet inn i selve arbeidsmetoden: det samme bildet, gjentatt, levert tilbake til menneskene som hadde inspirert det.
På en vegg, gjennom skiftende lys
Reprodusert i stor skala og hengt i et rom fortsetter La Berceuse å virke slik Van Gogh mente det skulle. I dagslys leses det røde gulvet og den grønne kjolen som én høy, varm akkord; mot kvelden, under lampelys, blir den samme rødfargen dypere mot brunt og tapetets mørke grunn sluker mer av detaljene, slik at Augustines opplyste ansikt og de bleke blomstene holder blikket.
Det belønner å bli sett på to ganger: én gang fra tvers over rommet, der det ganske enkelt leses som en sittende kvinne i grønt mot en hage av blomster, og én gang på nært hold, der snoren i hendene hennes, penselarbeidet i håret hennes og de løse, uferdig utseende blomstene bak henne trer frem som dokumentasjonen av en bestemt, vanskelig vinters arbeid.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Metropolitan Museum of Art samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.