Langlois-broen i Arles: Historie, betydning og penselføring
Vincent van Gogh nådde Arles i februar 1888, og gikk av toget ut i snø, etter å ha forlatt Paris og de overfylte atelierene og de kranglete kafeene der. Han ønsket seg enklere motiver og et lys han hadde hørt beskrevet, men ennå ikke sett. Innen noen få uker etter ankomsten fant han begge deler en kort spasertur fra byen, ved en liten løftebro på veien sørover mot Port-de-Bouc.
En bro som minnet om hjemmet
Broen var en beskjeden, praktisk konstruksjon, en treklaffbro drevet av kjeder og motvekter slik at båter kunne passere langs kanalen under den. Det var den typen ting en byingeniør knapt ville legge merke til, men Van Gogh gjenkjente den med en gang. Han skrev til broren Theo at den minnet ham om klaffebroene i hans hjemland Nederland, og om nederlandsk maleri mer generelt.
Han vendte tilbake til motivet flere ganger den våren i 1888, og bearbeidet den samme broen fra ulike avstander og vinkler etter hvert som lyset og hans egen tenkning om farge endret seg. Dette spesifikke lerretet, malt i 1888 og opprinnelig kalt The Langlois Bridge at Arles with Women Washing, tilfører broen selv et andre motiv: kvinnene som vasket tøyet sitt på bredden nedenfor den.
Bildet er ikke stort, bare 65 x 54 centimeter, og den beskjedne størrelsen passer motivet. Det er en studie av et ubetydelig arbeidshjørne i en liten by, ikke en stor erklæring, og det kommer best til sin rett når det ses i noe nær sin egen størrelse.
Hva lerretet faktisk viser
Klaffebroen krysser lerretet omtrent gjennom midten, med sine to skråstilte trebukkene som reiser seg mot en flat, skyfri blå himmel. En hest trekker en liten kjerre over spennet, en detalj som er lett å overse ved første øyekast, men som gir overgangen en grunn til å eksistere utover det dekorative.
Under tømmeret er steinpillarene bygget opp i kremfarger og gråtoner, avbrutt av flekker av varm oker og oransje teglstein som fanger solen på sine øvre skift. Selve kanalen fyller den nedre halvdelen av komposisjonen i blågrønne og skifergrå blåtoner, brutt opp i korte, buktende strøk der overflaten fanger lys og reflekterer pillarene over seg.
På den nærmeste bredden, i nedre venstre hjørne, kneler en gruppe kvinner over vannet og vasker, med kjolene sine markert i rødt, hvitt og mørkeblått blant høyt gulgrønt gress. En liten båt er trukket opp på den skrånende bredden ved siden av dem, og helt til høyre står en rekke slanke trær mot himmelen, med sine tynne stammer som en bevisst kontrast til broens tunge geometri.
Van Gogh signerte lerretet enkelt med Vincent i nedre venstre hjørne, blant gresset, slik han signerte mesteparten av sitt modne arbeid.
Farge lagt ned uten unnskyldning
Tegningen er gjennomgående fast og økonomisk, hver planke og hvert tau i broen satt ned med en ren, selvsikker linje før farge ble tilført, en vane som skyldte noe til de japanske tresnittene han hadde samlet på og studert i Paris. Fargen, når den først er påført, er sjelden blandet til en mellomtone. Blå himmel ligger direkte mot gult tømmer, og oransje teglstein ligger direkte mot blågrønt vann, slik at bildet beholder sin lysstyrke selv fra andre siden av et rom.
Det er i vannet penselarbeidet strever hardest. I stedet for én jevn farge bygde Van Gogh kanalen opp av dusinvis av korte, buede strøk, blåtoner og grønne og et og annet strøk hvitt, slik at overflaten ser ut til å bevege seg selv om ingenting i scenen er i bevegelse. Gresset i forgrunnen er håndtert på samme måte, lagt inn med raske, retningsbestemte strøk som følger måten stråene faktisk vokser på.
Ingenting i bildet er myket opp eller blandet for komfortens skyld. Resultatet er en scene som føles opplyst av en svært spesiell, svært sterk sørlandsk sol, helt ulik det grå nederlandske og parisiske lyset Van Gogh hadde malt under før, og ulik alt han hadde malt før han ankom Provence.
Å leve med broen
Hengt i et rom som får noe naturlig lys i løpet av dagen, er dette et maleri som fortsetter å endre seg uten å noen gang endre seg. Morgenlys henter frem de kjølige blåtonene i vannet og himmelen; lampelys om kvelden trekker okeren og oransjen i broen og bredden fremover, slik at det samme lerretet kan føles skarpt ved frokost og varmt ved nattens komme.
Det fortjener å bli sett på to ganger. På avstand går øyet rett til de gule trebukkene mot blå himmel. Nærmere på begynner vaskekvinnene, båten og samspillet av strøk over vannet å bety like mye, og bildet slutter å være en bro og blir en hel arbeidsmorgen ved en kanal.
Originalen henger i dag i Kröller-Müller Museum, et av de klareste og mest tilgjengelige bildene fra Van Goghs første, håpefulle måneder i sør, malt før sommerheten og hvetemarkene drev fargen og penselen hans mot noe mer presserende.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.