Langlois-broen (veiversjonen): historie og betydning
Vincent van Gogh nådde Arles i februar 1888, og ankom midt i en kuldeperiode som hadde lagt snø på markene, i håp om at lyset fra sør ville skjerpe en malemåte han så vidt hadde begynt å utarbeide i Paris. I løpet av uker etter at han hadde bosatt seg, fant han Pont de Langlois, en liten trekklaffebro over kanalen som løper ut mot havet, og han vendte stadig tilbake til den den våren med en utholdenhet han ga til få andre motiver. Han arbeidet med den i olje flere ganger, i ulikt vær og med ulike figurer som krysset den, og laget i tillegg tegninger og en akvarell av den.
Broen tok navnet sitt fra slusevokteren som passet den, en arbeidsstruktur snarere enn en pittoresk en, plassert på veien sør for byen der kjerrer og kanaltrafikk møttes. Den alminneligheten ser ut til å være en del av det som holdt van Goghs oppmerksomhet. Den ga ham et motiv bygget av sterke, enkle former, den typen som kunne bære flat, deklarativ farge uten noe oppstyr av oppfinnsomhet.
Han skrev til broren Theo den våren om hvor mye det flate, kanalskårne landskapet rundt Arles minnet om Brabant-landskapet fra hans egen barndom, med trekkbroer og sluser inkludert. Å male Langlois-broen lot ham arbeide gjennom det minnet om hjemmet i et register av farge som Holland aldri hadde tilbudt ham, nærmere den klare, uskyggelagte paletten han hadde studert i japanske tresnitt.
En kjerre på veien, ikke en vaskedagsscene
Dette lerretet er versjonen som viser broen i sitt vanlige daglige arbeid. En hest og kjerre beveger seg langs veien til venstre, en figur går ved siden av dem, mens en annen figur i mørke klær står lenger borte, nær kammen av brodekket der veien krysser. Andre malerier fra de samme ukene viser kvinner som kneler ved vannet og vasker tøy; her er broen ganske enkelt et kryssingspunkt på en arbeidsvei.
Selve klaffebroen ligger like utenfor midten, med sine tvillingeportaler av tømmer hevet over hodet som et åpnet par sakser, tau og motvekter stramt strukket mellom dem mot en høy, blek himmel. Nedenfor åpner kanalen seg i bånd av blek blå og grønn, overflaten brutt opp i korte, krøllende strøk som antyder broens speiling uten noen gang å tegne den helt ut.
En enkelt figur sitter på huk ved vannkanten på den nærmeste bredden, en liten klatt rødt mot det grønne. To høye, slanke trær reiser seg til venstre, mørke og opprette, de eneste sterke vertikalene i et bilde som ellers er bygget av lange horisontaler av vei, vann og mark.
De høyre to tredjedelene av lerretet tilhører dragveien og markene bortenfor den, lagt inn i varm okergul og gull og gjennomvevd av korte grønne strøk som leses som gress eller ung korn som beveger seg i vinden. Et enkelt hus med rødt tegltak ligger ved den ytterste høyre kanten, beskåret av rammen, en liten hjemlig note ved siden av broens arbeidsstruktur. Over hele scenen faller lyset jevnt, nesten uten skygge, det klare middagslyset van Gogh stadig fortalte Theo at han hadde funnet i sør.
Et lite lerret bygget av fire bånd
Med sine 64 ganger 49,5 centimeter er lerretet beskjedent, nær i skala til de andre Langlois-bromaleriene van Gogh laget samme vår. Komposisjonen fyller det lille rommet med uvanlig økonomi: himmel, bro, vann og mark, hver omtrent tildelt sitt eget kvartal av overflaten, slik at ingenting trenger seg på øyet selv om hver del av lerretet bærer synlig maling.
Det er denne økonomien som lar bildet leses så raskt og så klart fra tvers over et rom. Det er ingen hendelse å lete etter, ingen fortellende detalj skjult i et hjørne. Broen er bildet, og alt annet er arrangert for å støtte den.
Farge holdt i separate, rene noter
Van Gogh tegnet broens tømmer med faste, nesten grafiske omriss i blått og mørkebrunt, en gjeld han åpent innrømmet overfor de japanske trykkene han hadde samlet og kopiert året før i Paris. Fargen er i stor grad lagt ned ublandet, blått ved siden av gult ved siden av grønt, slik at øyet leser tydelige noter av kulør snarere enn blandet tone.
Penselarbeidet endrer seg med det det beskriver. Tette, korte strøk bærer vannet, lengre feiende strøk bærer veien og gresset på markene, små klattede berøringer bygger løvverket på de to trærne. Utarbeidet her, på en liten kanalbro i hans første vår i Provence, ville denne vanen med å la penselmerket gjøre like mye av beskrivelsen som tegningen under det, bli hos van Gogh resten av hans yrkesaktive liv.
Blått vann, gullmark, et rødt tak, mørkegrønne trær: hver farge holder sin egen flekk av lerretet i stedet for å oppløses i naboen, som er nøyaktig den klarheten van Gogh hadde satt seg fore å oppnå det året. Det er et bilde som beholder strukturen sin ved et blikk og belønner et andre, langsommere blikk nettopp fordi så lite av det er skjult.
På en vegg, gjennom det skiftende lyset
Hengt i et rom oppfører maleriet seg som et vindu som står på gløtt mot en lys dag et annet sted. Dets lange horisontale bånd sitter rolig mot en vegg, like vel tilpass i et arbeidsrom eller en stue, og fordi fargen holdes så ren og ublandet, beholder den klarheten sin under kunstig lys i stedet for å synke ned i skygge slik mørkere lerret fra det nittende århundre har en tendens til.
Morgenlys trekker fram de kjølige blåtonene i kanalen og himmelen; et varmere, lavere lys om kvelden lener seg inn i gullet på dragveien og det røde på det fjerne taket. Bildet skifter stemning gjennom dagen uten noen gang å miste den enkle, solide strukturen som holder det sammen, med broen selv som står støtt i midten av det hele.
Originalen, katalogisert som Langlois Bridge at Arles, holdes i dag av Wallraf-Richartz Museum, en registrering blant den lille gruppen lerret som markerer van Goghs første, formative måneder i sør. En slusevokters klaffebro på en arbeidsvei ble, i hans hender, en av de klareste tidlige erklæringene om måten han ville male på resten av sitt liv.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Wallraf–Richartz Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.