Langlois-broen i Arles: Historien og betydningen
En nederlandsk bro under en provençalsk himmel
Vincent van Gogh ankom Arles i februar 1888, utslitt etter to år i Paris og i håp om at sør skulle skjerpe både blikket og helsen hans. Byen var fortsatt kald da han kom dit, snø på bakken enkelte steder, men i løpet av få uker ble lyset klart og hardt på en måte han aldri før hadde malt. Han skrev til broren Theo at han hadde kommet for å lete etter noe som minnet om klarheten i japanske trykk, og Provence, tenkte han, kunne kanskje gi ham det.
Det tok ikke lang tid før han fant et motiv som betydde noe for ham personlig. Ved kanalen som løper sør for byen mot Bouc, sto en liten klaffebro i tre, drevet av kjeder og en motvekt, den typen løftebro som oftere forbindes med de flate vannveiene i hans hjemland Nederland enn med de tørre åsene i Provence. Den overrasket ham, et stykke nederlandsk ingeniørkunst plassert i sørlig lys.
Han vendte tilbake til overgangen gang på gang gjennom den første våren, satte opp staffeliet sitt på bredden og arbeidet på nytt med den samme vannflaten og trekkveien fra litt ulike posisjoner. Dette lerretet, datert til 1888 og i dag eid av Van Gogh-museet, er et av resultatene av denne vedvarende oppmerksomheten, malt mens motivet fortsatt var nytt for ham og det sørlige lyset fortsatt en overraskelse.
Blikket langs trekkveien
Utsikten er tatt fra lavt på bredden, med blikket langs en jordvei som løper diagonalt fra nedre venstre hjørne inn mot mellomgrunnen. En stripe med grovt gress og lav kratt løper ved siden av, malt i korte strøk av grønt og oker som fanger blikket før noe annet i den nedre halvdelen av lerretet.
Selve broen ligger tilbaketrukket fra betrakteren, med steinkarene som rammer inn kanalen på hver side, mens de løftbare trearmene krysser over hodet i svarte, kantete strøk. Kjeder og stivere er antydet snarere enn tegnet i detalj, nok til å lese mekanismen med et blikk uten å bremse øyet.
Noen få bittesmå figurer står nær brodekket, ikke mer enn noen få merker med mørk maling, og bak dem viser takene i Arles seg i flekker av oransje og kremhvitt mot en gruppe trær. På vannet til høyre ligger en liten robåt nær bredden, og det mørke skroget er en av de få skarpe aksentene mot det blekgrønne i kanalen.
Van Gogh har signert verket enkelt, «Vincent», i nedre venstre hjørne, i den løse skriften han brukte gjennom Arles-årene.
En palett holdt smal og ren
Fargen er bevisst tilbakeholden. Himmelen er nesten hvit, en blek gråblå som ikke gir noe drama og ikke ber om noe, og lar hver annen farge i scenen stå mot en nøytral grunn. Mot den leses det svarte tømmeret i broen som den sterkeste valøren i hele komposisjonen.
Vann og gress deler en familie av kjølige grønne toner, kanalen litt blåere, bredden litt varmere, slik at øyet glir mellom dem uten et hardt brudd. Okerveien skjærer gjennom denne kjøligheten diagonalt, den eneste varme passasjen av noen størrelse i den nedre halvdelen av bildet, og det er den som trekker øyet fra forgrunnen og tilbake mot broen.
Dette er ikke den mørke, tonale paletten fra Van Goghs nederlandske år. Den ligger nærmere de flate, skyggeløse fargefeltene i de japanske treblokktrykkene han samlet på og beundret, her anvendt på et motiv som tilfeldigvis minnet ham om hjemmet.
Hånden bak malingen
Gresset og krattet er bygget opp av korte, gjentatte strøk lagt tett sammen, raske merker som antyder tekstur uten å beskrive et enkelt strå eller en enkelt stengel. Det er rask, økonomisk malingbehandling, den typen som kommer av å arbeide direkte foran et motiv i stedet for å komponere det i atelieret.
Broen er derimot tegnet med en fastere, mer sammenhengende linje, siden geometrien måtte henge sammen for at strukturen skulle leses riktig. Van Gogh balanserer de to tilnærmingene innenfor et enkelt lerret av beskjeden størrelse, 73,6 x 59,6 centimeter, en skala nær nok til å være intim, slik at penselarbeidet belønner den som står nær det.
På en vegg, gjennom et døgn
Hengt der dagslyset når det, forandrer dette maleriet seg mer enn dets stille motiv kan antyde. I flatere lys trekker den bleke himmelen seg tilbake og de grønne tonene på bredden kommer frem; i varmere kveldslys tar okerveien opp farge og den svarte broen står hardere frem mot den.
Det er et bilde bygget på en enkelt tilbaketrukket linje, trekkveien, og den typen komposisjon har en tendens til å holde på et roms oppmerksomhet uten å kreve den, og trekker øyet tilbake langs den samme veien hver gang. Et stille, arbeidende hjørne av Arles, sett én gang av en kunstner som nettopp var ankommet og testet hva sørlig lys kunne gjøre med et minne fra hjemmet.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.