Langt gress med sommerfugler: Historien og betydningen
Vincent van Gogh tilbrakte mesteparten av 1890 som frivillig pasient ved asylet Saint-Paul-de-Mausole, i nærheten av Saint-Rémy-de-Provence, og fikk bare gå ut for å male når tilstanden tillot det, og var ofte begrenset til selve området. I stedet for å klatre opp til en utsikt eller oppsøke et monument, vendte han oppmerksomheten mot det forsømte hjørnet av hagen utenfor vinduet sitt. Long Grass with Butterflies, malt det året, tilhører en liten gruppe verk der han satte seg nær jorden og lot en enkelt flekk uklippet eng overta hele lerretet.
Det er et beskjedent motiv etter enhver konvensjonell målestokk: gress som har gått i frø, noen få ville blomster, noen forbipasserende sommerfugler. Van Gogh hadde brukt de foregående årene på å male sypresser, hvetemarker og stjernehimler i stort format. Her gjorde han det motsatte, han snevret inn fokuset til engen sluttet å være kulisse og ble hele bildet.
En skråning av gress, ikke en utsikt
Det finnes nesten ingen horisont i dette maleriet. Det sammenfiltrede gresset reiser seg og fyller nesten hele lerretet, vippet mot betrakteren slik at bakken fremstår mindre som flat jord og mer som en skråning som klatrer bort fra øyet.
Bare helt øverst finner øyet noe annet: en tynn stripe grusgang, hjørnet av en lav bygning og en løs rekke trær, alt sammenpresset i et smalt bånd. Det er akkurat nok til å plassere scenen i en virkelig hage uten å la betrakteren se opp og ut. Resten av flaten, omtrent hele de 80,7 ganger 64,5 centimeterne av den, tilhører gresset.
Det valget å beskjære bort himmelen er det som gir maleriet dets underlige intimitet. En betrakter overskuer ikke denne engen på avstand. De blir stilt i den, eller knelende i den, med strå som reiser seg forbi øyehøyde på alle kanter.
Hvordan gresset er bygget opp
Van Gogh malte ikke enkeltblader så mye som klynger av dem. Korte, flikkede strøk vifter ut fra felles punkter over lerretet, og hver klynge leses som en liten grønn eksplosjon eller stjernestjerne av vekst.
Mørke strøk av nesten svart og dyp grønn forankrer skyggene mellom tustene, mens lysere gulgrønne og olivenfargede merker fanger der solen når tuppene av gresset. Tynne linjer av blått og grått løper også gjennom grøntområdet, avkjøler skyggene og hindrer hele feltet i å falle til ro i en enkelt flat farge.
Behandlingen er rask og repeterende på den måten en virkelig eng er repeterende: ingen tuster er identiske, men den samme korte gesten brukes igjen og igjen til akkumulasjonen selv blir motivet. Ingenting i malingen er glattet ut eller blandet. Hvert strøk forblir synlig som et separat merke.
Farge over lerretet
Grønt dominerer, men det er ikke én grønn. Van Gogh beveger seg mellom gulgrønt i de solbelyste feltene, blågrønt i skyggen og mørkere oliven der gresset tykner mot den nedre kanten av lerretet.
Små avbrytelser bryter opp det grønne feltet. En flekk av oransje og gul blomstrende busk sitter øverst til høyre, klatter av hvite og blekrosa blomster dukker opp lavt mellom stenglene, og spredte punkter av rødt og rust viser seg på noen få steder. Ingen av disse aksentene er store, men sammen holder de øyet i bevegelse over en flate som ellers kunne leses som en enkelt ensartet tekstur.
Selve sommerfuglene
Sommerfuglene som gir maleriet tittelen er små og bleke, nesten samme valør som det lysere gresset rundt dem, slik at de trer frem i stedet for å annonsere seg. Et nærmere blikk finner flere spredt gjennom engen, vingene fanget midt i en flagring i ett eller to strøk av hvitt og krem.
De er ikke posert som eksemplarer, og det er ingen forsøk på å gjengi vingemønstre i detalj. Van Gogh behandler dem slik han behandler blomstene, som små lyse avbrytelser i det grønne, til stede i øyekroken slik virkelige sommerfugler er til stede i en virkelig eng, glimpset snarere enn studert.
Sett på en vegg
Fordi maleriet ikke har noen himmel, ingen avstand og ikke noe enkelt fokuspunkt, oppfører det seg annerledes enn et landskap hengt opp for å ses fra tvers over et rom. Det belønner å stå nær, slik engen selv ville ha blitt sett av en mann som arbeidet lavt mot jorden med staffeliet sitt blant stenglene.
Morgenlyset plukker først ut de bleke sommerfuglene og de gulgrønne tuppene av gress. Senere på dagen, når skyggene blir lengre og rommet dempes, kommer de mørkere grønnene og blåene i den nedre halvdelen av lerretet frem, og hele feltet leses kjøligere og tettere. Få malerier endrer seg så mye bare ved å følge lyset i rommet rundt dem.
Originalen er i National Gallery. Det forblir et av de mer beskjedne bildene Van Gogh laget i sitt siste år, og et av de mest krevende studiene av et motiv som de fleste malere på hans tid ikke ville ha funnet verdig et lerret i det hele tatt.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i National Gallery samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.