L'Arlésienne: Madame Joseph-Michel Ginoux: historie, betydning og penselarbeid
Høsten 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i månedsvis, på jakt etter en slags maleri han ennå ikke kunne navngi, men som han kjente igjen når han så det. Han hadde leid Det gule huset, fylt det med solsikker og portretter, og ventet, halvt i håp og halvt i frykt, på at Paul Gauguin skulle komme og dele arbeidet. Marie Ginoux, som drev Café de la Gare sammen med sin mann Joseph-Michel, var en av de få arlésiennes som var villige til å sitte modell for ham.
Hun satt modell for begge malerne i løpet av de samme få ukene. Gauguin arbeidet med hennes likhet i pastell først, i høyt tempo, og Van Gogh brukte samme seanse som utgangspunkt for et portrett av sin egen, som han deretter bearbeidet på nytt og gjentok inn i det følgende året. Det som finnes bevart i denne størrelsen og utførelsen, er versjonen som nå er i New York, datert 1888 til 1889.
En kafévertinne forvandlet til et ikon
Madame Ginoux sitter ved et lite rundt bord, kroppen vendt bort fra betrakteren mens ansiktet vender tilbake mot oss. Haken hviler på hånden, albuen støttet på to bøker, en lukket og en åpen, og posituren leses som en avbrutt tanke snarere enn en formell seanse.
Det er ingenting dekorativt i uttrykket hennes. De mørke, buede øyenbrynene, de jevne grågrønne øynene, munnens stramme form, alt antyder en kvinne vant til å styre et travelt lokale, ikke en som opptrer i stillhet for et staffeli.
Van Gogh gjør henne ikke mykere til en type. Han gir henne den spesifikke tyngden til noen han hadde sett arbeide, og portrettet bærer den fortroligheten i stedet for smiger.
Det gule som sluker rommet
Bakgrunnen er et enkelt strøk av sitron- og okerfarge, lagt på i korte, dragne strøk som fanger lyset ujevnt over lerretet. Den har ingen vegg, ikke noe vindu, ikke noe objekt å forankre den i et virkelig interiør; den eksisterer kun som farge presset til sin grense.
Mot dette feltet setter Van Gogh Madame Ginoux’ drakt i nesten svart indigo, brutt bare av et blekgrønt-hvitt fichu knyttet ved halsen og et mørkeblått bånd tredd gjennom håret. Kontrasten er streng med vilje: han hadde skrevet til sin bror Theo om ønsket om fargekombinasjoner som traff øyet som et sjokk, og denne parringen av syrlig gult mot nesten svart er en av de dristigste han noen gang la på lerretet.
Grønnfargen på bordplaten, en dyp, nesten flaskegrønn nyanse, gir den nederste tredjedelen av bildet en andre forankring, og kjøler ned det gule akkurat nok til at figuren holder midten.
Bøker, hender og en arbeidende likhet
To bøker ligger på bordet foran henne, en åpen med blek rygg, en lukket i okeroransje tekstil, støttet akkurat der albuen hennes trenger dem. De var Van Goghs tillegg, ikke en detalj fra selve kafeen, og de forvandler et portrett av en lokal vertshusholder til noe nærmere en studie av en leser, et tenkende nærvær snarere enn en dekorativ figur.
Hånden hennes er tegnet med samme hastverk som bakgrunnen, noen få økonomiske strøk som beskriver knoke og skygge snarere enn full anatomi. På nært hold sitter malingen i rygger der penselen skiftet retning; fra tvers over et rom løses de samme strøkene opp i hud, tøy og den myke fallet av hår.
Stolen bak henne, en enkel kaféstol i varmt rødlig tre, er det ene objektet i maleriet som er gjengitt med noe som ligner vanlig omhu, et lite stykke av det virkelige Café de la Gare etterlatt intakt inne i all den oppdiktede fargen.
Hva maleriet gjør i et rom
Van Gogh arbeidet raskt i Arles, noen ganger fullførte han et lerret i én seanse, og penselarbeidet her bærer fortsatt det tempoet: strøk lagt vått i vått, omriss gjenopprettet i mørk maling etter at fargen under hadde lagt seg. Ingenting er jevnet ut. Bildet er bygget, synlig, av beslutninger tatt etter hverandre og latt stå.
Sett på avstand leses den gule grunnen som ren varme, en fargeblokk lys nok til å endre temperaturen på en vegg rundt seg. Gå nærmere, og den samme passasjen brytes opp i hundrevis av individuelle merker, ingen helt like, hver og en med sin egen lysretning.
Det er en del av grunnen til at bildet fortsetter å virke ved gjentatt betraktning. Morgenlys og lampelys trekker ulike kvaliteter ut av det gule, og den mørke drakten som ved et blikk leses som flat svart, viser seg ved nærmere ettersyn å være bygget av blå, grønne og nesten lilla toner arbeidet vått mot hverandre.
Originalen i olje på lerret, malt i 1888 til 1889 og med målene 36 ganger 29 tommer (91,4 ganger 73,7 centimeter), eies av The Metropolitan Museum of Art i New York, der den fullstendige samlingsposten dokumenterer tittel, dato og proveniens i detalj.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i The Metropolitan Museum of Art, New York samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.