Les Peiroulets-kløften: Historie, betydning og penselarbeid
Et innesperret liv, et åpent landskap
Våren 1889 hadde Vincent van Gogh latt seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole, like utenfor Saint-Rémy-de-Provence. Han hadde selv bedt om å komme dit, etter krisen i Arles, og beslutningen ga ham en merkelig form for stabilitet: en låst dør om natten, og om dagen, når tilstanden tillot det, tillatelse til å gå og male i landskapet utenfor murene.
Åsene rundt Saint-Rémy er Alpilles, en liten kalksteinsfjellkjede gjennomskåret av tørre juv og brå kløfter. En pleier fra asylet fulgte ham noen ganger på disse turene, siden han ikke ble betrodd å vandre alene, og det var på en av disse ledsagede turene han fant juvet han kalte Les Peiroulets.
Han malte det i 1889, i den samme aktivitetsbølgen som frembrakte hans sypresser, hvetemarker og olivenlunder det året. Å arbeide utendørs, tett på motivet, ser ut til å ha stabilisert ham på en måte som lite annet gjorde i denne perioden, og maleriene av juvet bærer ikke noe av forsiktigheten til en rekonvalesent. De er blant hans mest fysisk ambisiøse landskaper.
Inn i juvet
Lerretet, på 92 ganger 72 centimeter, er bygget nesten utelukkende rundt et enkelt stupende utsyn. To fjellvegger lukker seg inn fra venstre og høyre, stigende i høye, brudte masser av blått, grått og fiolett, og mellom dem trekkes blikket ned og bakover inn i juvet til det møter en blek kalksteinsknaus opplyst i det fjerne.
En bekk og en slitt sti bukter seg langs juvets bunn i løse, bleke kurver av krem, oker og myk grønn, og dobler tilbake på seg selv slik vann gjør når det har gravd sin egen kanal over lang tid. Van Gogh gir den bunnen nesten samme energi som klippene over den, så hele juvet føles som om det fortsatt beveger seg.
Himmelen overlever bare som en smal stripe langs den øvre kanten, blekgulgrønn som går over i blått, inneklemt av fjell på begge sider. Mot de kjølige blå og fiolette tonene i steinen bryter det ut flekker av rustoransje og oker langs avsatsene, og buskvekst klamrer seg til fjellet i korte diagonale strøk av farge.
Fjell laget av maling
Van Gogh maler ikke juvets vegger som glatte overflater. Han bygger dem opp av lange, retningsbestemte strøk som følger fjellets helling og brudd, så malingen selv ser ut til å registrere geologien, idet den tipper den ene veien på en avsats og en annen vei noen få meter lenger borte.
Der fjellet fanger lys, nær den bleke tårnaktige formasjonen midt i juvet, blir strøkene tynnere og lysere, nesten skrapt av i stedet for lagt på. Der det faller i skygge, tykner malingen til tette rygger av blått og fiolett, lagt på med nok trykk til at penselmerkene står opp fra lerretet.
Elveleiet er behandlet på en annen måte igjen, i løsere, rundere strøk som krøller seg og virvler i stedet for å marsjere i én retning. Den endringen i utførelse, fra klippenes skrå diagonale strøk til dalbunnens virvel, gjør mesteparten av arbeidet med å fortelle betrakteren hvilke deler av scenen som er harde og hvilke som er flytende.
To figurer, én enorm vegg
Nær midten av komposisjonen, på en blek knaus over bekken, plasserer Van Gogh to små figurer, malt i raske strøk av rødt og mørkeblått. De står tett sammen på det som leses som en naturlig steinbro eller avsats, dverget av veggene som reiser seg rundt dem.
De er knapt mer enn noen få penselstrøk, men de forankrer hele scenen. Uten dem kunne juvet leses som rent mønster, en abstraksjon av farge og strøk; med dem blir stedets skala fysisk, og betrakteren forstår hvor langt ned, og hvor innelukket, dette juvet egentlig er.
Det er et virkemiddel Van Gogh brukte andre steder i sine landskaper fra Saint-Rémy, der han satte en menneskelig figur eller to mot et landskap som er for stort og for gammelt til å legge merke til dem. Her er virkningen skarpere enn vanlig, fordi fjellet presser inn fra begge sider samtidig.
På en vegg, i skiftende lys
Originalen henger i dag på Kröller-Müller Museum, med sine fioletter og blåtoner kalibrert for gallerilys. I et hjem oppfører det samme maleriet seg annerledes gjennom døgnet, de kjølige steinfargene trekker seg tilbake i dempede forhold og rust- og okkeraksentene varmes opp når lampelys eller sen sol fanger dem.
Hengt der morgenlyset når det, kan juvet se nesten kaldt ut, all blågrå stein og skygge. Om kvelden, under varmere kunstig lys, kommer den oransje laven og den bleke gullet i elveleiet frem, og det samme lerretet leses som et mye varmere, mer intimt rom.
Det spennet er en del av det som gjør maleriet verdt å leve med i stedet for å kaste et blikk på én gang. Det belønner et andre og tredje blikk, til forskjellige tider, på en måte et flatere, mer jevnt opplyst landskap sjelden gjør.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.