Madame Augustine Roulin med barnet: historien bak bildet
Høsten 1888 bodde Vincent van Gogh i Arles på lånt mot, og ventet på at Paul Gauguin skulle komme, mens han i mellomtiden prøvde å male seg fram til en slags stødighet. De som holdt ham med selskap det året, var ikke andre malere eller kunsthandlere, men husstanden til en postansatt: Joseph Roulin, hans kone Augustine og deres tre barn. Van Gogh malte dem alle, mer enn én gang hver, og dette lerretet er ett resultat: Madame Augustine Roulin med baby, laget i 1888 og 73,5 ganger 92,4 centimeter.
En postmanns husstand blir et motiv
Joseph Roulin hadde stått modell for Van Gogh først, uniformen i blått og det fyldige skjegget ga maleren noe solid å arbeide ut fra. Gjennom Joseph møtte Van Gogh resten av familien, og Augustine satt for ham med det yngste barnet, en liten datter født samme år.
Han manglet modeller han stolte på, og selskap han kunne regne med. Roulin-familien ga ham begge deler, og rekken av portretter han laget av dem, individuelt og i denne sammenstillingen av mor og spedbarn, leses mindre som en bestilling og mer som en oversikt over den ene husstanden i Arles som slapp ham inn.
Det er ingen foregivelse av et ateliermiljø her. Babyen holdes opp snarere enn posert, armene litt løftet, slik et spedbarn løftes for å vises fram eller roes ned, og den uinnøvde gesten er en del av det som gjør at bildet føles observert snarere enn arrangert.
Et felt av gult med to figurer i
Bakgrunnen er en enkelt vidde av gult, lagt på flatt med nesten ingen hendelser i seg utover bevegelsen i penselen. Den gir hele lerretet dets temperatur før øyet har festet seg ved noe annet, og den skyver begge figurene framover som om det ikke finnes noe annet sted i rommet for lyset å gå.
Mot det gule leses Augustines mørkegrønne livstykke og babyens hvite kjole som bildets to poler. En kile av oransje, ryggen på stolen hennes, viser seg ved skulderen hennes, og det oransje innslaget mot det omkringliggende grønne og gule gjør reelt arbeid: det er den slags komplementære paring Van Gogh hadde jaktet på siden han kom til sør, farge brukt til å generere varme snarere enn til å beskrive stoff.
Tykke svarte konturlinjer holder hver form på plass, kvinnens krage, ermet på jakken hennes, omrisset av babyens kyse. Det er en grafisk, nesten glassmalerisk måte å bygge en figur på, og den lar fargen inne i hver form forbli enkel og ufortynnet.
Mor og barn, sett fra siden
Augustine er vendt tre kvart mot babyen, blikket senket, oppmerksomheten helt på den lille skikkelsen hun holder oppreist foran seg. Hun ser ikke på den som maler henne, noe som hindrer bildet i å føles som en sittende økt og bringer det nærmere et øyeblikk fanget midt i en gest.
Babyens ansikt er der øyet lander først: rundt, blekt, svakt grønnskjærende i skyggene på samme måte som morens hud bærer grønne undertoner, med mørke øyne vidt plassert og en munn holdt i det nøytrale, lett forskrekka uttrykket spedbarn har når de løftes. Kysen og kjolen er malt i løse strøk av hvitt, krem og litt rosa, uten noen av de fine detaljene en mer akademisk portrettmaler ville ha insistert på.
Augustines hånd, stor og rosa mot den hvite kjolen, gjør arbeidet med å vise hvordan hun holder barnet stødig. Det er ikke en fin hånd i bildet; det er en arbeidshånd, og Van Gogh myker ikke opp det.
Maling lagt på raskt og latt være i fred
Ingenting her er blitt omarbeidet til glatthet. Strøkene i den gule grunnen går i én retning, korte og jevne, og det grønne i kjolen er bygget opp av synlige penselstrøk snarere enn blenda skyggelegging.
Dette er måten Van Gogh hadde falt til ro i sitt andre år i sør: sterk kontur, flat farge, penselføring latt lesbar på overflaten i stedet for skjult. Det passet en modell han ikke trengte å smigre, og en husstand han hadde lært godt nok å kjenne til å male raskt.
Resultatet bærer ingenting av formaliteten i et bestilt portrett. Det har tempoet til noe malt i løpet av en ettermiddag, av noen som visste nøyaktig hva han ville ha ut av det gule, det grønne og det oransje før han begynte.
Hva bildet krever av en vegg
Hengt der dagslyset når det, står ikke den gule grunnen stille. Den skifter fra varm gull i full sol til noe nærmere oker når lyset faller, og det grønne i Augustines kjole beveger seg med det, kjøligere om morgenen, dypere mot kvelden.
Det er effekten Van Gogh bygget mot med denne typen flat, mettet farge: et bilde som stadig skifter karakter avhengig av hvilket lys som faller over det, snarere enn et som leses likt til enhver time.
Originalen holdes av NEPIP, katalogisert i samlingsoppføringen for Q11771568. Det som blir værende hos en betrakter etterpå, er ikke omgivelsene, men gesten, en mor som holder barnet sitt opp for å bli sett, malt av en mann som hadde få nok mennesker igjen i Arles som var villige til å sitte for ham.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.