Marguerite Gachet ved pianoet: historie og betydning
I mai 1890 forlot Vincent van Gogh asylet i Saint-Remy og bosatte seg i Auvers-sur-Oise, en landsby nord for Paris valgt dels for roen, dels for nærværet av dr. Paul Gachet, en lege med interesse for kunst og for urolige kunstnere. Van Gogh hadde omtrent ti uker igjen å leve, selv om ingen rundt ham visste det. Han malte i et tempo som fortsatt forbløffer katalogførere, ofte et lerret om dagen, og gjorde markene, kirken, stråtakhusene og menneskene i Auvers om til motiver.
Blant disse menneskene var legens egen husholdning. Van Gogh malte Marguerite Gachet to ganger i løpet av sin siste måned der, og dette lerretet, datert til juni 1890, er det mer private av de to. Det viser henne ved pianoet, fordypet i å spille, uvitende om at hun blir iakttatt. Det er ingen følelse av en sittende som er arrangert og holdt; bildet leses som et øyeblikk fanget midt i en tone.
En datter ved klaviaturet
Marguerite sitter i profil ved et upright piano, hele oppmerksomheten rettet mot tangentene. Hendene er løftet over instrumentet, fingrene finner en akkord, og et noteark står åpent på notestativet foran henne. En liten lysestake reiser seg fra pianokassen ved siden av henne, utent, en del av inventaret i en vanlig kveld.
Hun har på seg en blek, rosenfarget kjole, mer hvit enn rosa på avstand, samlet i livet av et korallfarget bånd som er den enkeltstående sterkeste fargenoten på figuren hennes. Håret er satt opp løst, noen få striper har løsnet ved halsen, den typen detalj som kommer av å male en virkelig person i stedet for å finne opp en type.
Bak henne er veggen et grønt felt overstrødd med små røde prikker, og under føttene hennes er gulvet lagt i varm rød flis, selv flekket med grønt. Rommet smalner inn i disse to fargfeltene, vegg og gulv, med Marguerite og pianoets mørke bulk satt mellom dem som et hengsel.
Et portrett ment å henge som et par
Marguerite Gachet var nitten den sommeren, legens eneste datter, og Van Gogh ser ut til å ha planlagt dette lerretet med en partner i tankene: et portrett av moren hennes, i stil med de parede hjemlige portrettene av tidligere mestere som han hadde studert og beundret. Det uvanlig høye, smale formatet, 50 x 102,5 centimeter, er i seg selv en ledetråd til den ambisjonen, en form som passer til å henge sammen med et annet av samme proporsjoner.
Hvorvidt motstykket noen gang ble påbegynt, er ikke noe bildet selv kan fortelle oss. Det som overlever er dette ene lerretet, komplett i seg selv, et portrett av en ung kvinne opptatt med musikk i sitt familys hjem.
Det hører til en liten gruppe verk Van Gogh lagde av Gachet-husholdningen den sommeren, bevis på hvor raskt han hadde blitt trukket inn i familielivet til den ene husholdningen i Auvers som tok ham inn.
Farge håndtert som lyd
Malingen over veggen er lagt på i korte, separate strøk, grønt over grønt med de røde prikkene sluppet inn nesten som toner slått an med mellomrom, en rytme som har mer til felles med pianoet som spilles enn med noe konvensjonelt tapetmønster. Det er et virkemiddel Van Gogh brukte andre steder den sommeren, men her gjør det virkelig arbeid, fyller rommet med en slags visuell lyd.
Mot dette aktive feltet er Marguerites kjole bygget opp av lengre, mykere strøk, blek og lett krittaktig, slik at hun fremstår som stille selv mens hendene er i bevegelse. Korallbåndet og det varme røde gulvet svarer hverandre over lerretet, holder komposisjonen sammen øverst og nederst.
Selve pianoet er malt mørkere og løsere, brunt og svart arbeidet raskt, en solid form som den bleke figuren og den grønne veggen begge vinner sin lysstyrke mot. Ingenting i utførelsen er anstrengt; hele bildet har direktheten til arbeid gjort i en enkelt sammenhengende økt.
I et rom, og mens lyset skifter
Hengt i et rom i dag beholder maleriet den samme kvaliteten av et overhørt øyeblikk snarere enn et posert portrett. Marguerite vender seg ikke mot betrakteren, opptrer ikke for noen; øyet inviteres til å se på henne slik man kanskje kikker inn til noen som øver alene i rommet ved siden av.
Fargene endrer seg med lyset rundt det. I kjøligere dagslys leses den grønne veggen som det dominerende feltet, de røde prikkene dempes til tekstur; under varmere kveldslys kommer rosaen i kjolen og røden i gulvet frem, og maleriet føles mindre som en studie i grønt og mer som en studie i varme.
Originalen henger i Kunstmuseum Basel, et av verkene fra Van Goghs siste uker i Auvers-sur-Oise som viser ham arbeide ikke mot krise, men mot stille, fokusert observasjon, en ung kvinne, et piano, en vanlig junikveld gjort om til maling.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kunstmuseum Basel samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.