Morbærtreet: Historie, betydning og penselarbeid
Høsten 1889 bodde Vincent van Gogh bak murene til Saint-Paul-de-Mausole-asylet i Saint-Rémy-de-Provence, og arbeidet seg gjennom en av de mest krevende periodene i karrieren. Han hadde latt seg innlegge der i mai, etter sammenbruddet i Arles, og i månedsvis var motivene hans det området og utsikten bak muren tillot ham: olivenlunder, sypresser, hveteåkre som så vidt kunne skimtes gjennom en jerngrind. Sent i oktober vendte han seg mot et morbærtre som vokste innen rekkevidde av bygningen, og malte det i én sammenhengende økt, mens lyset og konsentrasjonen holdt.
Et tre innenfor murene
Van Goghs repertoar den høsten var smalt. Han fikk male i asylhagen og, på bedre dager, et kort stykke utenfor, og morbærtreet sto nær nok til å nås uten en lang gåtur. Høstløvet, som allerede var i ferd med å skifte farge, ga ham nøyaktig det motivet han hadde jaktet på hele året: noe vanlig som kunne drives til intensitet gjennom fargen alene.
Han skal ha verdsatt det ferdige lerretet særlig høyt blant bildene han laget den sesongen. Det vises i oppmerksomheten det fikk: dette er ikke en rask studie, men et bilde bygget opp med virkelig overlegg, der hele overflaten er arbeidet til samme nivå fra stammen til den ytterste grenen.
Ett tre, hele lerretet
Komposisjonen er nesten trossig enkel. Et enkelt morbærtre fyller nesten hele lerretet på 65 x 54 centimeter, stammen reiser seg litt utenfor midten og kronen brer seg fra kant til kant, slik at himmelen bare overlever som en stripe og noen få glimt gjennom grenene. Det finnes ingen sti som leder blikket videre, ingen hendelse som distraherer fra treet selv.
Ved foten ligger en blek stein inntil stammen, og bakken rundt er et felt av krem-, strå- og hvite strøk snarere enn åpen gressplen. Til venstre stiger landskapet i en blekere, krittaktig skråning; til høyre gir en lav mørkegrønn busk og en mindre klynge av oransjerødt løv de eneste andre fargeinnslagene i den nedre halvdelen av maleriet, små nok til å virke som aksenter snarere enn konkurranse.
Selve stammen er bearbeidet like omhyggelig som kronen. Den vrir seg mens den reiser seg, bygget av overlappende bånd av brun, grå og hvit maling som nesten leses som kornet i ekte bark, og den deler seg lavt i floken av lemmer som bærer løvet.
Gull mot en fiolett himmel
Fargen gjør arbeidet her mer enn tegningen. Løvet er en konsentrert masse av gult, oker og rav, noen blader nesten oransje, andre går mot en mattere oliven der malingen er tynnere, og dette gullet er satt direkte mot en himmel av dyp blå og fiolett som mørkner mot lerretets øvre hjørner.
Det paret, varmt gull mot kjølig fiolett, er hele motoren i bildet. Van Gogh hadde brukt komplementære kontraster før, men her er proporsjonene ekstreme: treet opptar så mye av rammen at himmelen leses som bakgrunnstrykk snarere enn åpent rom, og øyet møter kronen først, dens hete og tetthet, før det i det hele tatt når stammen eller bakken.
Paletten holder seg disiplinert til tross for intensiteten. Utover gullet og fiolett er det lite annet: det bleke feltet, de to små flekkene av grønt og rødoransje lavt til høyre, og innslag av grått i stammen og steinen. Ingenting er lagt til bare for å fylle plass.
Hvordan malingen ligger på lerretet
Penselarbeidet er der treet blir vær snarere enn botanikk. Hver klynge av blader er bygget av korte, krusende strøk, løkker og kommaer av tykk maling lagt mot hverandre, slik at kronen synes å vri seg og løfte seg selv om ingenting i scenen faktisk beveger seg.
Van Gogh varierer behandlingen etter område i stedet for å holde én teknikk gjennomgående. Løvet er all krøll og spiral; himmelen er lagt i lengre, rettere diagonale strøk som gir den en raket, vinddrevet tekstur; bakken er igjen løsere, streket snarere enn løkket. Stammen ligger mellom de to, strøkene vrir seg men er kontrollerte, og holder bildet sammen i midten.
Malingen er stedvis lagt så tykt at enkeltstrøk fortsatt står opp fra overflaten og fanger virkelig lys ujevnt over lerretet. Den fysiske teksturen er en del av det bildet er; det er ikke en glatt illusjon av et tre, men et bygget ett, satt sammen strøk for strøk og tydelig latt være slik.
Å leve med treet
Hengt i et rom er dette ikke et stille bilde. Konsentrasjonen av gull trekker blikket til seg fra tvers av et rom, og fordi treet fyller så mye av sitt eget lerret, holder det sin skala selv på avstand og leses som én tett form før noen detalj løses opp.
Lyset forandrer det gjennom dagen på en måte som passer et rom noen bor i, snarere enn en gallerivegg. Dagslys skjerper kontrasten mellom gullkronen og den fiolette himmelen; varmere kveldslys trekker fram okeren og ravet i bladene og lar de mørkere blåfargene falle tilbake, slik at samme lerret føles annerledes ved frokost og etter at det er blitt mørkt.
Morbærtreet som ga opphav til det, står ikke lenger så vidt opptegnelsene viser, men maleriet selv, nå holdt av Norton Simon Museum, er fortsatt det eneste stedet den bestemte oktoberettermiddagen i 1889 fortsatt finnes.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Norton Simon Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.