Nattkafeen: Historie, betydning og penselarbeid
En kafé på Place Lamartine, malt gjennom natten
I september 1888 hadde Van Gogh vært i Arles i sju måneder, på jakt etter det klare sørlandske lyset han trodde ville skjerpe fargene og motet hans. Han bodde i et leid rom over Café de la Gare på Place Lamartine, i påvente av at Det gule huset i nærheten skulle bli møblert, og ventet også på at Paul Gauguin skulle holde løftet sitt om å komme sørover og dele det med ham.
Kaféens eier, Joseph Ginoux, holdt stedet åpent hele natten for byens natarbeidere, drosjesjåfører og drikkende folk som ikke hadde noe bedre sted å være. Van Gogh kjente det fra innsiden, like mye som leieboer som kunde, og han satte seg fore å male det ikke som et pittoresk interiør, men som et dokument over en bestemt form for utmattelse.
Han arbeidet gjennom tre påfølgende netter for å fullføre lerretet, sov om dagen og malte i gasslys, en arbeidsmåte som etter hans egen beskrivelse gjorde ham fullstendig utslitt. Bildet som kom ut av det, Nattekafeen, er datert 1888 og måler 92,1 ganger 72,4 centimeter.
Inne i rommet: et biljardbord, gasslamper og en håndfull drikkende
Øyet lander først på biljardbordet, dets mørkegrønne filt nesten dønn plassert i midten, som kaster en lang skygge over gulvbordene som ser ut til å vippe opp mot betrakteren i stedet for å trekke seg bort. Ingen kamp er i gang. Bordet står uvirksomt under lampene, et merkelig stille punkt i et rom som ellers føles ustøtt.
Rundt kantene er kaféens nattlige folk få og sammensunkne. Noen få drikkende sitter alene eller to og to ved små bord, med hodet ned, halvt sovende over glassene sine. Nær baren står en enslig skikkelse i hvitt, antagelig Ginoux selv, vakt over det tomme rommet, den ene oppreiste skikkelsen blant en spredning av bøyde.
Bak ham står flasker på toppen av en skjenk ved siden av en blek bukett, og en klokke på bakveggen viser et svært sent klokkeslett. Tre lamper, hengt fra taket på jernbraketter, blusser med en gul som er så intens at hver av dem er pakket inn i sin egen grønnaktige glorie, den eneste virkelige lyskilden i et ellers vindusløst rom.
Rødt mot grønt: farge brukt som sinnstilstand
Van Gogh bygde rommet nesten utelukkende av én enkelt kollisjon. Veggene går i en dyp, tørket-blodrød farge, møtt i taket av en flat flate av syregrønt, og de to løser seg aldri opp i harmoni. Han ville at de ikke skulle gjøre det.
Han beskrev målet direkte til broren Theo: å uttrykke menneskehetens forferdelige lidenskaper gjennom rødt og grønt, og å male en kafé som et sted hvor en person kunne ødelegge seg selv, bli gal eller begå en forbrytelse. Det er en uvanlig direkte intensjonserklæring for et interiør fra det nittende århundre, og det viser seg i hvert valg på lerretet.
Biljardbordets grønt går igjen i lampenes glorier og i taket, så øyet vender stadig tilbake til den samme sure tonen hvor det enn ser. Ingenting i rommet får lov til å kjøle ned det røde. Det er farge brukt til å forurolige snarere enn til å beskrive.
Selve malingen: et skrått gulv og lys med glorie
Penselføringen er bred og rask, lagt ned i synlige strøk som følger retningen til gulvbordene, foldene i dukene, kurven til hver lampe. Det er svært lite blanding. Van Gogh lar ett malingmettet strøk ligge ved siden av et annet og lar øyet gjøre blandingen.
Perspektivet er bratt og litt feil med vilje, gulvet stiger for raskt mot billedplanet, biljardbordets bein spriker i en vinkel som ikke helt ville holde oppe et virkelig bord. Den forvrengningen er det som gir rommet dets trykkende, luftløse følelse, mer enn noe enkelt objekt i det gjør.
Rundt hver gasslampe står tykke ringer av grønt og gult pigment for gjenskinnet og røykdisen fra en virkelig nattåpen bar, nesten malt som en glorie rundt en lav sol snarere enn en elektrisk innretning. Det er en forkortelse for lys som ikke har noe virkelig forløp i maleriet frem til den datoen, og det er en av tingene som gjør lerretet så umiddelbart gjenkjennelig.
På en vegg, etter mørkets frembrudd
Originalen henger i dag ved Yale University Art Gallery, hvor den fortsatt er et av de mest nøye studerte maleriene fra Van Goghs Arles-periode. Sett på avstand registreres det røde og grønne først som ren varme og kulde satt opp mot hverandre før noe objekt i rommet løser seg opp.
En reproduksjon i denne størrelsen holder den samme spenningen i et rom for seg selv. I dagslys sitter de røde hardt og matt; når lampene tennes om kvelden, svarer de malte gasslysene de virkelige, og de grønnaktige gloriene ser ut til å pulsere litt mer enn de gjør om dagen.
Den belønner et sted hvor noen vil stå nær nok til å følge penselen, i stedet for å kaste et blikk på den i forbifarten, siden så mye av det bildet gjør avhenger av det bratte gulvet og de uløste fargene som virker på øyet på nært hold.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Yale University Art Gallery samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.