Oise-bredden ved Auvers: Historie, betydning og penselføring
I mai 1890 forlot Vincent van Gogh asylet i Saint-Remy og reiste nordover til Auvers-sur-Oise, en landsby ved elven en times tid fra Paris, for å være i nærheten av doktor Paul Gachet. Han hadde kanskje ti uker igjen. I den korte perioden arbeidet han i et tempo som fortsatt forbløffer katalogiserere, noen ganger fullførte han et lerret i én økt, og selve elven ble et av hans gjentatte motiver den siste sommeren.
Bank of the Oise at Auvers tilhører denne arbeidsperioden. Malt i 1890 er det ikke en avskjedsgest eller et symbolsk siste testamente; det fremstår i stedet som en arbeidende malers registrering av et bestemt stykke vann og båtene som ligger fortøyd langs det, sett på en vanlig dag.
Tre skikkelser blant de fortøyde båtene
Den nedre halvdelen av lerretet er nesten helt og holdent båt. Et bredt okerfarget skrog, tomt og vendt mot betrakteren, fyller forgrunnen, og plankene er fanget i løse parallelle strøk av gult, beige og hvitt. Bak det ligger en blå og hvit båt, en grønn og en rødbrun fortøyd sammen i skjeve vinkler, med skrogene som overlapper hverandre som en flåte.
To kvinner i lyse kjoler og stråhatter står og sitter blant båtene, og en mann i blå bukser og mørk hatt står ved siden av dem, med hendene løst langs sidene. Ingen av dem gjør noe bestemt. De gir scenen skala og selskap snarere enn narrativ, tre personer som stopper ved vannet en varm dag.
Lenger bak, nesten borte mot den andre bredden, ligger en liten båt med et blekrosa seil for anker. Det er det eneste innslaget av åpent vann og åpen himmel i hele komposisjonen, et gap som er latt igjen nær det øvre venstre hjørnet der resten av lerretet presser seg tett inntil.
En vegg av grønt snarere enn himmel
Det som er uvanlig her, sammenlignet med Van Goghs andre elvescener, er hvor lite himmel som gjenstår. Den andre bredden av Oise reiser seg rett bak båtene som en massiv løvmase, bygget av petrolium, oliven, kobolt og nesten svarte grønntoner med hvitt og blekgult slått gjennom for solbelyste blader.
Den bredden leses mindre som landskapsdybde og mer som en vevd skjerm, tett nok til å flate ut rommet bak figurene. Øyet har nesten ingen steder å gå enn sidelengs langs vannet og båtene, som er nettopp der maleriets hendelse befinner seg.
Det originale lerretet måler 93,7 ganger 73,3 centimeter, en størrelse som lar denne veggen av grønt bære reell fysisk vekt snarere enn å sitte som en liten bakgrunnsdetalj.
Maling lagt strøk for strøk
Van Gogh bygget vannet i korte horisontale streker av blått, grønt og grått, lagt tett sammen slik at overflaten ser ut til å skifte når øyet beveger seg over den. Det finnes ikke noe jevnt parti noe sted i elven; selv de roligste feltene er laget av synlige, separate merker.
Løvverket er håndtert med samme direkthet, men en annen rytme, flikket snarere enn dratt, slik at bredden bak båtene har en nervøs, nesten elektrisk tekstur ved siden av de flatere planene i skrogene. Svarte konturer dukker opp her og der, og holder en gren eller kanten av en båt på plass mot all den bevegelsen.
Mot denne urolige overflaten er figurene malt enklere, i bredere strøk av krem, blekgult og blått, noe som er en del av grunnen til at de leses klart selv fra andre siden av et rom. Kontrasten mellom rolige figurer mot agitert vann og løvverk er en av maleriets små, men reelle prestasjoner.
På en vegg, gjennom skiftende lys
Hengt i et rom som får dagslys, endrer dette maleriet seg mer enn de fleste gjennom en dag. Morgenlys henter frem de kjøligere blå og petroliumstonene i vannet og den andre bredden; en lampe om kvelden varmer opp den okerfargede båten og kremkjolene, og trekker dem frem.
Fordi komposisjonen er bygget nesten utelukkende av nært beslektede grønne og blå toner, med de varme skrogene som den eneste reelle motvekten, belønner det et sted der det kan betraktes i mer enn et flyktig sekund, snarere enn å kastes et blikk på fra andre siden av en gang.
Originalen henger ved Detroit Institute of Arts, et av elvelerretene fra Van Goghs siste uker ved Auvers-sur-Oise, en landsby han hadde kommet til for ro, og der han i stedet fortsatte å arbeide til nesten den siste dagen.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Detroit Institute of Arts samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.