Olivenlund med plukkende figurer: Historien
Sommeren 1889 hadde Vincent van Gogh latt seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole, i utkanten av Saint-Rémy-de-Provence. Han fikk lov til å male under tilsyn, og da han først fikk bevege seg utenfor murene, vendte han seg igjen og igjen mot olivenlundene som dekket åsene rundt. Der Arles hadde gitt ham solsikker og hveteåkrer omkranset av sypresser, ga Saint-Rémy ham disse lave, vridde trærne, og han malte mer enn et dusin lerret av dem i løpet av et år.
Olivenlund med plukkende figurer, fullført i 1889, hører til denne serien. Det er ikke en studie av trærne alene, men av en lund i arbeid, med plukkere som bøyer seg mot grenene, og det bærer den særlige kraften i et motiv van Gogh vendte tilbake til fordi han ikke helt klarte å si det han ville si om det.
En innhøsting fanget i bevegelse
Tre figurer beveger seg gjennom lunden. En kvinne i forgrunnen, kledd i fiolettbrunt, strekker seg opp mot en gren med begge armene løftet, tyngden vippet fremover i arbeidet. Bak henne bøyer en annen figur med blek kyse og rosa seg blant stammene, og lenger bak står en mann i blågrått med den ene armen løftet, fanget midt i en bevegelse snarere enn posert.
Ingen av de tre vender ansiktet direkte mot betrakteren. Van Gogh gir dem gjennom holdning og farge snarere enn gjennom ansiktstrekk, noe som holder blikket i bevegelse fra figur til figur og deretter ut i trærne selv, slik at menneskene leses som en del av lundens bevegelse snarere enn som dens motiv.
Grunnen under dem er bygget opp av korte, kryssende strøk i blått, oker og grønt, lagt ned som om jorden selv fanget noe av den samme vinden som rører grenene. Det finnes ikke en rolig flekk lerret noe sted i den nedre halvdelen av bildet.
En himmel som overstyrer trærne
Det som først slår en betrakter, er ikke lunden, men himmelen over den, et bredt bånd av gult med strimer av oransje og et innslag av fiolett sky, som fyller nesten halve lerretet. Den har tonefallet til sen ettermiddag som går mot storm eller skumring, selv om van Gogh lar det nøyaktige tidspunktet stå åpent.
Mot denne heten leses trærne som kjølige og mørke, med svartgrønne og knyttede stammer, og kroner i en sølvaktig, blåtonet grønt bygget opp av korte, diagonale streker. Kontrasten mellom den brennende himmelen og den skyggetunge lunden gjør det meste av bildets følelsesmessige arbeid.
Fargen beskriver her ikke dagslyset så mye som en stemning lagt over det. Van Gogh hadde skrevet til broren sin om ønsket om at oliventrærne skulle bære følelse på samme måte som solsikkene og sypressene hadde gjort, og himmelen i dette lerretet er der denne ambisjonen er mest synlig.
Behandlingen av malingen
Enhver flate i bildet, himmel, løvverk, jord og figurer, er bygget opp av det samme korte, retningsbestemte strøket, påført tykt nok til at malingen selv har en opphøyd, ribbet tekstur. Van Gogh varierte bare strøkets retning og farge, ikke dets karakter, slik at stamme, sky og skulder alle er laget av det samme rastløse materialet.
Stammene er tegnet med en mørkere, mer sammenhengende linje som vrir og knyter seg mot de mer urolige strøkene rundt dem, noe som gir trærne en knudret, nesten dyrisk tilstedeværelse. Det er denne linjen, mer enn figurene, som bærer følelsen av alder og arbeid som lunden skal romme.
Ingenting i lerretet er blandet eller myknet opp. Malingen ligger på overflaten i synlige rygger, og fra normal betraktningsavstand løses strøkene opp i løv, sky og skygge bare fordi øyet gjør den sammenføyningen som penselen nektet å gjøre.
I et rom, gjennom dagen
Hengt der dagslyset når det direkte, skifter den gule himmelen i denne komposisjonen karakter gjennom dagen, skarpere og mer syrlig under sterkt morgenlys, varmere og nærmere gull etter hvert som lyset mykner mot kvelden. Under en lampe om natten kommer det grønne i lunden frem, og himmelen faller til ro i noe stillere.
Det er et bilde som belønner det å bli sett på fra tvers over et rom like mye som på nært hold. Fra avstand leses scenen klart, tre figurer i arbeid blant sølvfargede trær under en brennende himmel. På nært hold brytes det samme lerretet opp i rygger og strimer av maling som ikke viser annet enn penselens bevegelse.
Originalen, på 92 ganger 73 centimeter, tilhører Kröller-Müller Museum, en av de største innehaverne av van Goghs verk noe sted. En reproduksjon i samme målestokk bærer samme tyngde i et rom, den samme insisteringen på at en lund i arbeid og en urolig himmel kan oppta samme kvadrat av lerretet uten å falle til ro.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.