Olivenlund: historie, betydning og maleteknikk
Våren 1889 hadde Vincent van Gogh latt seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole, like utenfor Saint-Rémy-de-Provence. Han fikk lov til å male under tilsyn, og da de verste anfallene hadde gitt seg, fikk han tillatelse til korte utflukter utenfor murene, ut i markene og lundene som omkranset det gamle klosteret. Blant sypresser og hvete var det oliventrærne som holdt ham lengst.
Han hadde skrevet til broren Theo at oliventreet betydde like mye for ham som sypressen, et tre han følte at ingen før ham hadde malt slik det fortjente. I månedene som fulgte vendte han tilbake til lundene igjen og igjen, til ulike tider og i ulikt vær, og forsøkte å fange noe i det sølvgrønne løvverket som hele tiden gled unna. Olivenlund, malt i 1889, hører til denne vedvarende innsatsen.
En lund uten horisont å avse
Lerretet, 92 ganger 73 centimeter, gir nesten hele sin høyde til trær og jord. Det finnes ikke noe fjernt utsyn, ingen landsbytak som bryter mellomgrunnen, ingenting som demper følelsen av å være inne i lunden i stedet for å betrakte den fra behørig avstand.
Åtte eller ni stammer reiser seg og krysser hverandre gjennom den nedre halvdelen av bildet, og barken deres er gjengitt i tau av oker, grått og matt fiolett. Van Gogh har latt dem bøye og vri seg mot hverandre, noen lener seg mot venstre, noen mot høyre, slik at lunden leses mindre som en plantet frukthage og mer som en samling av individuelle, nesten levende skikkelser.
Over stammene slutter kronene seg sammen til et enkelt tett bånd av grønt, brutt bare av smale sprekker med himmel. Løvverket er bygget opp av korte, krusende strøk snarere enn tydelige blader, slik at trærne fra vanlig betraktningsavstand ser ut til å være i bevegelse, fanget midt i en skjelving.
Hvor lyset faktisk faller
Det er ingen sol i dette maleriet, ingen kastet skygge som peker mot et klokkeslett. I stedet er lyset jevnt diffust over hele flaten, og kommer fra en blek, høy himmel snarere enn fra noen bestemt retning.
Den himmelen opptar omtrent den øverste tredjedelen av lerretet og er utført i korte diagonale strøk av blått, hvitt og en svak svovelgul farge, lagt tett sammen som regn sett fra siden. Den har sin egen vekt og bevegelse, nærmere en luftstrøm enn tomrommet over trærne.
Jorden svarer på samme vis. Marken er i varm oker og lysebrunt, ripet opp med de samme korte, retningsbestemte strøkene som i himmelen, og gjennomvevd av flekker av blått og litt rødt som hindrer den i noen gang å falle til ro som flat brun.
Mellom disse to aktive sonene sitter grøntonen i olivenbladene som bildets stille sentrum, men selv den grønne tonen skifter stadig, fra nesten grå i skyggen til en lysere, nesten sur tone der lyset treffer de øvre bladene.
Vanen til en maler som ikke kunne slutte å se
Van Gogh malte olivenlunder besatt i tiden ved Saint-Rémy, og vendte tilbake til den samme gruppen trær under sol, vind og måneskinn som om én versjon aldri kunne være nok. Han beskrev lunden for Theo som et motiv som endret karakter fullstendig fra time til time, og brevene hans gjør det klart at han så serien som en enkelt vedvarende studie snarere enn et sett av atskilte bilder.
Det som skiller dette lerretet ut innenfor serien, er tettheten. I stedet for å isolere ett eller to trær mot åpen mark, slik han gjorde andre steder, har han pakket denne lunden kant til kant, slik at øyet nesten ikke har noe sted å hvile som ikke er tre, stamme eller vendt jord.
De krokete, knyttede stammene var i seg selv en del av tiltrekningen. Oliventrær av virkelig alder vrir og sprekker opp mens de vokser, og Van Gogh overdrev den vridningen ytterligere, og ga hver stamme en distinkt silhuett slik at selv i en tett lund ingen trær gjentar seg.
Hvordan malingen selv ble lagt på
Hver del av lerretet, himmel, løvverk og jord, er bygget opp av det samme korte, gjentatte strøket, lagt i en litt annen retning og farge i hver sone. Det er denne konsistensen i berøringen, mer enn noe enkeltmotiv, som forener bildet og gir det dets rastløse overflatetekstur.
Malingen ligger tykt på enkelte steder, særlig langs stammene, der rygger av pigment fanger virkelig lys og tilfører barken en fysisk dimensjon som ingen flat reproduksjon helt kan flate ut. På nært hold løses bildet opp i ren gest; først et steg eller to tilbake løser det seg igjen opp til trær.
Dette er et bilde som belønner begge avstander. Står man nær, ser betrakteren Van Goghs hånd arbeide, strøk for strøk. Går man tilbake, låser disse strøkene seg sammen til en lund som, til tross for sin åpenbare uro, føles helt i ro med seg selv.
På en vegg, gjennom dagen
Hengt i et rom som får virkelig dagslys, fortsetter Olivenlund å forandre seg. Morgenlys har en tendens til å trekke det blå ut av skyggene og jorden; om kvelden, under lampelys, kommer okeren og de varme grønnene frem og bildet virker merkbart mykere.
Det passer i et rom der grønt allerede gjør en del av arbeidet, et soverom eller en stille lesekrok snarere enn en gang man passerer i hast, siden detaljene krever noen minutter av uforstyrret blikk enn et blikk. Komposisjonens tetthet gjør at det holder oppmerksomheten både på nært hold og fra tvers over rommet, noe som er uvanlig for et landskap av denne størrelsen.
Originalen oppbevares av Van Gogh Museum, der den er katalogisert sammen med kunstnerens andre arbeider fra Saint-Rémy-perioden. Sett der eller i reproduksjon forblir den en av de klareste dokumentasjonene på hvor iherdig Van Gogh arbeidet med et enkelt motiv helt til malingen selv så ut til å bevege seg.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.