Olivenhøsting: Historie, betydning og penselføring
Våren 1889 lot Vincent van Gogh seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole, like utenfor Saint-Rémy-de-Provence. Han fikk et rom og etter hvert tillatelse til å arbeide i et annet rom som var satt av til atelier, og på roligere dager gikk en vakt ham ut i landskapet utenfor asylmurene. Det var der, blant olivenlundene som dekket åsene rundt, at han fant et av motivene som skulle oppta ham mest vedvarende det året.
Olivenplukking, malt i 1889 og 92 ganger 73 centimeter, tilhører en gruppe lerreter han laget av disse frukthagene over flere måneder. Han vendte tilbake til de samme radene med trær igjen og igjen, i ulikt lys og ulikt vær, som om ingen enkelt bilde kunne romme det han så i dem.
En åsside bearbeidet om høsten
Bildet viser en lund på skrått terreng, der oliventrærne står i løse, uregelmessige rader som klatrer mot den bleke horisonten. To skikkelser arbeider blant dem: én står på en stige støttet mot grenene og rekker opp i løvverket, mens en annen skikkelse i bleke klær venter i nærheten, kanskje med en kurv eller et tøy som er bredt ut for å fange den falne frukten.
Trærne dominerer scenen langt mer enn menneskene gjør. Stammene deres er mørke, lave og sterkt vridde, og tykner ved basis til knuter og koller før de deler seg i lemmer som krummer seg tilbake på seg selv. Van Gogh gir den nærmeste stammen, til høyre i lerretet, et helt vokabular av løkker og kroker, slik at den nesten leses som en skikkelse i seg selv, bøyd og gestikulerende.
Over stammene åpner trekronene seg i myke, avrundede masser av løv, malt i korte, tette strøk som aldri helt løser seg opp i enkeltblader. Løvverket bærer den grågrønne fargen som er særegen for oliventrær, kjøligere og blekere enn vanlig sommergrønt, og det fanger nok lys til å se ut som om det flimrer i stedet for å stå stille.
Grunn, himmel og dragningen mellom dem
Jorden under trærne opptar den nedre halvdelen av lerretet og er bearbeidet i tett, retningsbestemt skravering, oker og askebrunt brutt gjennom av strøk med gult og innslag av rødbrunt. Den har teksturen til pløyd eller raket jord, furet av penselens rytme snarere enn av noen tegnet fure.
Mot den varme, travle grunnen er himmelen nesten forbløffende i sin enkelhet. Den er malt blek, en disig off-white som heller mot gulgrønt, lagt på i de samme korte, parallelle strøkene som jorden, men uten noe av dens fargehendelser. Det finnes ikke blått i den, og ingen skyform; den leses som hete og gjenstrålende lys snarere enn som vær.
Det paret, en levende grunn og en tømt himmel, drar blikket ned i selve lunden snarere enn ut mot noen avstand. Trærne står mellom de to sonene, mørke nok til å holde komposisjonen sammen, og det er langs deres vridde stammer at blikket til slutt finner hvile.
Hvorfor oliventrærne holdt ham fast
Van Gogh hadde kommet til Provence i forventning om sypresser og hvete, og fant oliventreet som ventet ved siden av dem, en art han knapt hadde malt før. Han skrev til broren Theo om vanskeligheten med å få det riktig, om hvordan treet skiftet karakter for hver time og hver årstid, sølvfarget ved middag, nesten fiolett mot kvelden.
Olivenlundmaleriene fra Saint-Rémy står side om side med hvetemarklerretene hans fra samme år og samme strekning av landskapet, to innhøstinger observert innen synsvidde av hverandre. Der hvetemarkene ga ham horisontale drag av gull, ga olivenlundene ham noe mer sammenknutet og innelukket, et motiv han måtte arbeide seg inn i tre for tre.
Nærværet av plukkere i dette lerretet, snarere enn tomme trær, knytter det til den innhøstingen mer direkte enn mange av de andre olivenbildene fra serien. Det registrerer arbeid like mye som landskap, det sesongbestemte arbeidet som førte folk ut blant trærne nettopp på det tidspunktet han var der for å se det.
Behandling og merke
Hver del av lerretet er bygget opp av den samme familien av korte, krumme, gjentatte strøk, enten Van Gogh beskrev bark, løv, jord eller himmel. Konsistensen i den berøringen er det som forener et bilde med så mye hendelse i seg, slik at lund, grunn og luft føles som variasjoner over én bevegelse snarere enn separate partier sydd sammen.
Malingen er ikke lagt flatt. Rygger av pigment fanger virkelig lys tvers over stammene og den bearbeidede jorden, og gir overflaten en tekstur som skifter når en betrakter beveger seg forbi den, en virkning intet fotografi fullt ut formidler.
Originalen av Olivenplukking finnes i dag i Basil og Elise Goulandris-stiftelsen, en del av en verkramme fra Van Goghs år i Saint-Rémy som fortsatt blir student og vist som en gruppe.
På en vegg
Hengt i et rom med skiftende dagslys oppfører et bilde bygget så tett av retningsbestemte strøk seg annerledes gjennom dagen. Morgenlys langs lerretet vil fange ryggene av maling tvers over trestammene og den bearbeidede jorden, og kaste bittesmå skygger som mykner igjen mot kvelden.
Paletten, de grågrønne tonene i oliventrekronen mot varm okerjord, passer godt sammen med de dempede grønnfargene som ofte velges til et soverom eller en stue, uten å være avhengig av én bestemt veggfarge for å fungere. Det belønner å bli sett på nært hold, for penselarbeidet, og fra tvers over et rom, for dragningen fra de mørke trærne mot den bare, bleke himmelen.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Basil and Elise Goulandris Foundation samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.